Ei bok å bli støtt av

Hvem bør tas, kilden eller budbringeren?

BOK: Intervjuboka «Vi sloss for Norge» har vakt reaksjoner. Debatten har hovedsakelig dreid seg om hvorvidt tidligere Dagbladet-journalist Arvid Bryne har vært forskjønnende i sin skildring av frontkjemper og NS-medlem Bjørn Østring. Attpåtil om Østring slipper unna med løgn.

Deretter har det dukket opp en avsporing, om antisemittisme og Israel. Den siste kunne vi spart til en annen gang.

Ukritisk

Og ja. Arvid Bryne er ikke videre kritisk til Østring. Han er like kritikkløs overfor Østring som overfor motstandsmann Svein Blindheim. Det er Blindheim som først karakteriserer Østring som en «krigshelt». Arvid Bryne gjør det samme for egen regning noen sider senere, det er mer snurrig. Østring får lov til å ikle seg sin skinnende rustning i fred.

«Jeg tror ikke jeg har gjort noe som er feil etter mine begreper.» Dermed blir han også avkledd. Som en mann med feil begreper. I boka virker det ikke som om Østring har tenkt en ny tanke siden slutten av 1930-tallet. Han gråt da Quisling ble avsatt. Og gråter fortsatt i 2007. Når han tenker på at Quisling ble avsatt. Fordi han er så glad i Norge.

Men skal vi skyte budbringeren? Noen vil framholde at alt fordummende tankegods bør møtes med fordømmelse. En annen tilnærming, som kan være vel så effektiv, er å la dårskapen slippe til orde uimotsagt. Bevisst, eller ubevisst, har Bryne valgt sistnevnte løsning. Uten journalistens korrigerende pekefinger fortoner Østring seg som den fortidslevningen han er. Ved å fokusere på likhetene mellom Blindheim og Østrings nasjonale utsyn, bidrar Bryne dessuten til å kaste lys over hvor skrall den intellektuelle beredskapen var før og under krigen.

Blindheim framstår riktignok som en langt mer kompleks person, men var i sin tid like blendet av fedrelandskjærlighet. Østring gikk tyskernes ærend. Blindheim ble arg på kongen for at han flyktet utenlands og ble en ihuga forsvarsmann, senere spion i Den kalde krigen. Alt for Norge, ingenting til de andre.

Anakronistisk

Blindheim framstår som et menneske av kjøtt og blod, som utvikler seg, forandrer mening og er selvkritisk. Han har også synspunkter som er verdt å lytte til, for eksempel i forhold til den etablerte sannheten om nordmenns heroiske kamp mot ondskapen 1940-45. Men fedrelandskjærligheten, som er premisset for begges kamp, er anakronistisk og lite tiltalende. Det moralske kompasset viser ikke forskjell på rett og galt, men peker konstant innover, mot navlen.

«Å kjempe for landet» har for Blindheim vært det overordnede. Han er sint på Milorg, som ikke var mer krigshungrige. Og han mener at det burde vært reist riksrettstiltale mot regjeringen i London, fordi den flyktet og var feig. Utenriksminister Koht «var den største av alle forrædere». Koht er en forræder, mens Østring er en krigshelt, ifølge Blindheim. Det er ikke sikkert budbringeren er det største problemet med «Vi sloss for Norge».