Ei bok til å sovne av

Irriterende kjedelig roman som uvegerlig trekker leseren mot forfatterens hverdagsbiografi.

BOK: «Knuseverket» er Odd W. Suréns tredje bok om Tommy Kristoffersen, en ensom mann i førtiåra på et lite sted på Vestlandet. Jeg har brukt lang tid på å lese boka. Kanskje litt rart, for jeg har lest de to første, og de skiller seg ikke mye fra hverandre. Men jeg falt i søvn. Flere ganger. Dette fikk meg så til å lese forsiktig, lete etter årsakene til at denne boka kjeder meg slik. Hvordan kan jeg forklare det? Begrunne det? Jeg kan jo prøve.

Hverdagsbiografi

Boka handler om en mann som observerer livet framfor å leve det. Slik får man ei bok som handler om tanker. Lakonisk, selvreflekterende, uhyre nevrotisk, med humor som verktøy til distanse. Ikke noe galt med dette, men et krevende utgangspunkt.

Enkelte ting skjer. Det legges opp til at høydepunktet skal bli en julemiddag med en tiltrekkende nabokvinne. Knuseverket i nabolaget skal også fungere som et viktig punkt i teksten, et symbol (på hva?). I sluttsekvensen føyes mannen, kvinnen og knuseverket «sammen». Et vart møte, og et vendepunkt som ukledelig blir proklamert i bokas «forord» (hvorfor?). I de mange sidene fram dit, hva skjer? Svært lite som vekker meg som leser. Og da mener jeg ikke at tanker ikke er nok til å bære en roman. Det er jo egentlig hva en roman i bunn og grunn er, tanker fra ett menneske ut til verden. Men i «Knuseverket» får jeg en foruroligende følelse av biografi. Ikke Tommy Kristoffersens biografi, men forfatterens fiksjonaliserte hverdagsbiografi.

Til saken!

Forfatterens biografi er et ømt punkt i litteraturkritikken, også for meg. Sist framme i forbindelse med Vigdis Hjorths lidenskapelige kjærlighetsroman «Om bare». Hennes roman var kanskje selvbiografisk, intim, men det trakk ikke oppmerksomheten min bort under lesingen. Det skjer i den stille boka «Knuseverket», men ikke på grunn av intimitet. Jeg ser for meg en forfatter som lever et forsiktig liv på Vestlandet. Som følger med på nyhetene. Observerer, tenker og reflekterer. Som stolt gir ut ei bok. Som leser litteraturtidsskriftet Motell.

Dette er irriterende. Og ytterst kjedelig. Får lyst til å sende forfatteren ut i verden. Gi ham noe å skrive om, noe mer enn akkurat det som skjer ved pulten, i sofaen, eller i korte møter med bygdefolket. Dette oppleves særlig sterkt når forfatteren skriver om 11. september, noe han gjør grundig og mye. Jeg gjenkjenner det vi alle snakket om, tenkte på og opplevde på den tida. Men i denne boka virker refleksjonene malplasserte. Som fyllmasse. Hold deg til saken, tenker jeg. Julemiddagen. Ikke rapporter fra hverdagslivet ditt, ikke «en bloc».

Denne romanen er et springende essay, en rotete fortelling - et luftig, tynt forsøk på roman. Og akkurat som med forrige bok slår det meg at Surén indirekte viser at han er novellist. Best i det lille formatet. Men til min fortvilelse: han gir seg altså ikke. For min del kunne han virkelig gjerne gjort det.