SLUK: - Sluk er et redskap og en fornemmelse, grådighet og tomhet. Kanskje romanen handler noe om det, sier Lars Saabye Christensen om sin nye bok. Foto: Lars Eivind Bones
SLUK: - Sluk er et redskap og en fornemmelse, grådighet og tomhet. Kanskje romanen handler noe om det, sier Lars Saabye Christensen om sin nye bok. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

- Ei dypt personlig bok

Det er ikke lenge siden Lars Saabye Christensen mistet sine foreldre. Det har påvirket romanens atmosfære.

(Dagbladet):Les utdrag fra Lars Saabye Christensens nye roman «Sluk» her.

- Å miste foreldrene mine har påvirket meg sterkt. Og dermed fortellingens atmosfære. Romanen er et forsøk på et portrett av en generasjon, fylt med kjærlighet og vemod.

- Er det ei dyster bok?

- Jeg vil ikke bruke ordet dyster. Det er ei poetisk, og ei dypt personlig bok. Det høres dumt ut å si, for det burde alt være. Den er skrevet med glede, og hengivenhet. Jeg prøver å legge til noe annet hver gang jeg skriver, og ingen må fornye seg mer enn den som gjentar seg selv.

Lars Saabye Christensens nye roman «Sluk», har blitt skrevet på forskjellige stadier. Det gjenspeiler seg i de ulike delene av romanen. Selv karakteriserer han boka som en bastard av en roman, med litt skarp konfekt i. «Sluk» består av to romaner som henger sammen, en liten diktsamling, og to prologer. Utdraget til høyre er hentet fra hovedromanen, og er bunnen av historien. Det høres forvirrende ut, men det flyter.

- For å lese ei bok, trenger man egentlig ikke å vite noe som helst. Verken om forfatteren, eller hva man går til, ønsker Saabye Christensen å poengtere.

Oppveksten på 60-tallet har prega flere tidligere utgivelser, også denne romanens innledning finner sted i dette tiåret. «Sluk» er en dannelsesroman, og et portrett av en generasjon mødre.

- Sekstitallet hørte hjemme i denne romanen, og var en nødvendig del av romanens univers. Det var en underlig fornøyelse å vende tilbake til gamle tomter, og se tilbake med en annen synsvinkel. Det moret meg, og var gjort med glede, sier Saabye Christensen.

Med tidspunktet for oppveksten, en far som er arkitekt, og skammen over at han bygde «Philipsbygget», melder spørsmålet seg om hvor realitetsorientert handlingen er.

- Det er begivenheter i et liv hvor man kommer over dokumenter. Jeg dikter mellom disse dokumentene, som jeg har en stor forkjærlighet for. De gjør at min poetiske fantasi settes i gang. Jeg ønsker å forene papirenes saklighet med den poetiske sakligheten, for slik å beskrive verden, sier han, og legger til: Ja, min far var i nærheten av Philipsbygget.