Foto: NTB Scanpix
Foto: NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: Bon Iver - «22, A Million»

Ei fantastisk pop-plate i all sin ukonvensjonelle prakt

Orden i kaos. 

ALBUM: Karrieren til den tilbaketrukne amerikaneren Justin Vernon aka Bon Iver har tatt noen uvanlige krumspring i løpet av de årene han har vært aktiv. Relativt ut av det blå stakk han av med en Grammy for beste nykommer foran nesen på Nicki Minaj i 2012. Ikke nok med det, plata «Bon Iver, Bon Iver» ble også belønnet med prisen for beste alternative album.

22, A Million

Bon Iver

5 1 6
Plateselskap:

Jagjaguwar / Playground

«Ærlig talt, så høres det sikkert passe svulstig ut, men det gir mening, numerologi eller ei - «22, A Million» er en fantastisk pop-plate i all sin ukonvensjonelle prakt.»
Se alle anmeldelser

Noe som selvsagt ikke gikk upåaktet hen blant fansen som fremdeles betraktet bandet som en relativt godt bevart hemmelighet.

De som har fryktet at industrien skulle «ta ham» kan puste lettet ut. «22, A Million» er om noe skrudd sammen enda lengre borte fra den berømmelige mainstreamsfæren enn noe Vernon og musikerne hans har tatt i tidligere. Fem år har gått siden forrige plate. I mellomtiden har bandet ligget på is i flere av dem. Det har tydeligvis gjort dem godt.

Numerologi

Platas univers er bygget opp rundt numerologi-vitenskapen - læren om at tall gjenspeiler guddommelige vibrasjoner. Det motsatte av kaos og tilfeldigheter. Låtene i seg selv fremstår som små puslespill som man ikke helt aner innholdet av før alle bitene er lagt på plass. «It might be over soon» er det kryptiske mantraet i innledende «22 (OVER S∞∞N)», det minimalistiske stykket som setter tonen for den videre reisen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er tydelig å høre at Justin Vernon har jobbet med både James Blake og Kanye West i løpet av de siste årene. Ved første møte låter sangene fragmenterte og skisseaktige, nesten uhåndgripelige. Men så begynner trådene å nøstes opp. Det som i utgangspunktet fremsto som ugjennomtrengelige lag, avdukes som små, melodiske perler.

Distraksjoner

I starten blir man gjerne distrahert av de perkussive motivene som ligger lag på lag over alle melodiene, eller måten lydbildet vrenges og klippes opp før det graviterer mot kjernen igjen. Slik sett minner plata på mange måter om Radioheads «Kid A» i lynne.

Instrumenteringen er fortsatt uortodoks, «0 d E A T h b R E a s T ⚄ ⚄» skubbes frem av lag på lag med saksofon, mens støyende tromme-looper skaper nødvendig motstand. Singelen «33 “GOD”» er kanskje den låten som ligger tettest på konvensjonell pop. Vernons karakteristiske vokallinjer ligger pent plassert over varm stryk og klimprende pianoakkorder som etter hvert sklir over i duvende basslinjer og fiffige vokalsamples som kommer smettende inn fra sidelinjen.

Variert

Folk-inspirasjonen fra debuten er fremdeles tilstedeværende i «29 #Strafford APTS», «22, A Million»s mest lavmælte og iørefallende stykke. «666 ʇ» er nesten jazza med sine akrobatiske kontrabasslinjer og de øsende trommebrekkene.

Det høres kanskje ut som kaos, men så var det dette med meningen i tall. Det er orden i kaoset her, de ulike låtene bygger bro over til hverandre og i finalen får man en slags belønning i form av ro og orden med oppstemte «00000 Million».

Ærlig talt, så høres det sikkert passe svulstig ut, men det gir mening, numerologi eller ei - «22, A Million» er en fantastisk pop-plate i all sin ukonvensjonelle prakt.