Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Flyktningkrisa

Ei likvogn for de uvelkomne

Det var ingen flyktningkrise vi opplevde sommeren 2015, det var ei politisk krise for et Europa som sviktet sitt ansvar.

RØRTE VERDEN: Husker du bildet av Aylan, en tre år gammel kurdisk gutt som lå med hodet ned i strandkanten? Sammen med moren og broren druknet han i forsøket på å ta seg over Egeerhavet fra Tyrkia til Hellas. Det var ingen flyktningkrise sommeren i 2015, det var en krig mot flyktninger, skriver Carsten Jensen i denne kronikken. Foto: AP / NTB Scanpix
RØRTE VERDEN: Husker du bildet av Aylan, en tre år gammel kurdisk gutt som lå med hodet ned i strandkanten? Sammen med moren og broren druknet han i forsøket på å ta seg over Egeerhavet fra Tyrkia til Hellas. Det var ingen flyktningkrise sommeren i 2015, det var en krig mot flyktninger, skriver Carsten Jensen i denne kronikken. Foto: AP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

I forrige uke ble det funnet 39 frosne lik i en konteinerbil i Storbritannia. Lastebilen var registrert i Bulgaria. De 39, de fleste papirløse, viste seg å være desperate mennesker fra Asia på jakt etter arbeid, men uten pass og arbeidstillatelse. Hvorfor ville man ellers benyttet seg av en menneskesmugler? Lastebilen ble ei likvogn for de uvelkomne.

FORFATTER: Carsten Jensen.
FORFATTER: Carsten Jensen. Vis mer

Det har vært andre tilsvarende tilfeller, men det er så få av dem at Storbritannias statsminister Boris Johnson fant det nødvendig å si et par ord i parlamentet. Hans ellers så mobile ansikt, som normalt evner å romme både skadefryd, aggresjon og billig triumf, ofte alle tre samtidig, var denne gangen uttrykksløst. Tankene hans gikk til de pårørende, og han ba for de døde, sa han. Hva skulle han ellers si? Sannheten? At han håpet at de forbannede migrantene i framtida ville dø et annet sted enn på britisk jord?

Den engelske kanal skiller Storbritannia fra kontinentet. Johnsons ambisjon med Brexit-galskapen er å gjøre kanalen like dyp og bred som et verdenshav, så Middelhavet, som har blitt så mange flyktningers grav, vil se ut som en sølepytt i forhold.

Kan du huske at noen politikere holdt tale da 53 mennesker forsvant i Middelhavet 27. september i år? Eller den 25. juli, da det er anslått at 125 personer mistet livet utenfor den libyske kysten? Husker du annet enn taushet eller notiser på side 27 i avisa?

Du husker sikkert bildet av en liten, kurdisk gutt som ligger med hodet ned i strandkanten. Sammen med moren og broren druknet han i forsøket på å ta seg over Egeerhavet fra Tyrkia til Hellas.

I krigen mot terror er 11. september 2001 en avgjørende dato. I flyktningkrigen er 2. september 2015 en like viktig dag. Det var dagen den lille gutten druknet.

Skrev jeg flyktningkrigen? Det må visst være en skrivefeil. Det heter da flyktningkrisa. Nei, det var ingen flyktningkrise vi opplevde sommeren 2015, da en million flyktninger gikk på Europas landeveier. Det var ei politisk krise for et Europa som sviktet sitt ansvar. Vi ble enige med hverandre om at den ene millionen flyktninger som gikk på veiene våre ville velte det rike kontinentet vårt, det mest velhavende i verdenshistorien. Vi innbilte oss at byrden av disse menneskene, som samlet utgjorde tre promille av Europas 500 millioner innbyggere, var så overveldende.

Nei, det var ingen flyktningkrise. Det var en krig mot flyktninger. De gikk fra å være mennesker i nød, som ble mottatt med forstående og medfølende blikk, til å bli framstilt som en truende invasjonshær, som bare kom for å plyndre kontinentet vårt fra vår hardt ervervede rikdom.

39 døde i en lastebil? Bare i år har 1041 mennesker druknet i Middelhavet. Det er nesten 28 lastebiler. Det anslås at de siste fem åra har minst 20.000 mennesker druknet i forsøket på å nå Europa. Forestill deg 500 lastebiler kjøre i kortesje gjennom Europas byer med de døde, i et evig marsjerende, kilometerlangt begravelsestog. For hvert år som går blir toget lengre.

Eller forestill deg en kirkegård for de druknede, sånne som finnes for de falne etter invasjonen av Normandie i 1944. Et sted skolebarn kan besøke som en del av historieundervisningen på skolen. De allierte invaderte i 1944 for å befri et kontinent. Flyktningene kommer for å befri seg selv. Fra forfølgelse, krig, undertrykkelse, mangel på livsmuligheter. Og de opplever sin D-dag. Kjære skolebarn, besøk kirkegården for de druknede. Gå hjem og skriv en stil om hverdagen deres, og forklar hvorfor vi ikke har plass til de døde.

Anklagene rettes alltid mot menneskesmuglerne. Men Europa har med sin stramme lovgivning og de lukkede grensene gjort seg til menneskesmuglernes beste venn.

Menneskesmuglerne har blitt et nødvendig onde for personer som ikke har annet valg enn å flykte. Når man ikke kan nå kontinentet vårt på en ufarlig måte, er man nødt til å ta seg hit på den farlige måten.

Migrasjonsforskere snakker om push-faktoren og pull-faktoren. Hva er sterkest når et menneske bryter opp? Umulige livsvilkår eller drømmen om et bedre liv? Livet er ikke levbart i et land som er i dødelig oppbrudd, rammet av ødeleggende korrupsjon eller like ødeleggende klimaendringer. Du har ikke noe valg hvis du vil ha noe som minner om ei framtid. Og så bryter du opp. Push-faktoren blir den sterkeste.

39 DØDE: Onsdag ble det funnet 39 lik i en containerbil i Thurrock i Essex, øst for London. Temperaturen kan ha vært 25 minusgrader. Reporter: Trym Mogen. Video: Christian Wehus / Dagbladet Vis mer

Den håpefulle reisen mot D-dagen starter. Kanskje ender du i en våt grav. Eller kanskje ender du opp fanget i asylsystemets labyrinter, der livet er like utsiktsløst som det du forlot. En ond sirkel slutter. Eller noe nytt begynner. Og underveis er det menneskesmugleren som holder deg i hånda. Hvem er han? En altruistisk velgjører? Et ondt menneske? Nei, en forretningsmann som alle andre.

Det anslås at det hvert år lykkes å smugle 8000 såkalte illegale migranter inn i Storbritannia. De kommer fordi de vil jobbe, og de får seg jobb. Storbritannia har bruk for dem. De er fulle av håp og tross og overlevelsesvilje. Det er råstoffene et land bygger sin framtid på. Hvorfor tilbyr vi dem ikke annet enn grenser, murer, et byråkratisk systems labyrinter uten utvei, drukningsdøden eller en lastebilkonteiners fryserom?

Det er spørsmålene de uvelkomne stiller oss.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media