Ei reisebok å bli klok av

Syden er en tilstand de fleste nordmenn har et forhold til. Syden er like norsk som handleturene til Strömstad og engelsk ligafotball.

BOK: Vi lever i ei forbrukstid, der det å ta to uker i Syden handler mer om å kunne avsette to uker enn 3000 kroner. Slik var det ikke i 1959, da de første charterturistene til Syden brukte åtte timer med fly til Mallorca, og turen kostet (omregnet til dagens kronekurs) nærmere 20000 kroner. Da var det prestisje å dra til Syden, det var eksotisk og en kontakt til det autentiske.

I dag er det overhodet ikke forbundet med prestisje, tvert imot er det noe av det mest folkelige du kan gjøre.

Analyse

Som den eminente satiriker Are Kalvø er, har han ikke fylt boka si med fyllehistorier, men gir istedenfor både en historisk oversikt, en slags kulturhistorie og anslag av en sosiologisk analyse av vårt forhold til Syden. Man gapskratter, man nikker gjenkjennende, men dette er også ei bok å bli litt klokere av. Den lærer oss noe om hvordan vi forandrer oss når vi kommer til et sted som lever av at vi skal få kunne forandre oss. Om den romantiske trangen til å finne noe man er alene om å oppleve.

Syden er det egentlige annerledeslandet, skriver Kalvø. I Syden gjelder andre regler, andre normer. I Syden er det lov å være annerledes.

Syden er klisjeer, det er myter, men det er også en legitim måte, hevder han, å få leve ut den andre i vår personlighet på. Også lærere skal ha lov til å danse på bardisken et sted her i verden.

Myter

Kalvø har lest feriekataloger fra 60-tallet og opp til i dag, og ser på hvordan de fra begynnelsen av speiler våre egne myter og forestillinger, og om hvordan søkenen etter det autentiske gjør at begrepet Syden nå ikke lenger bare innbefatter middelhavslandene og Kanariøyene, men også steder i Asia og Sør-Amerika. Syden er et land som blir stadig større. Og mer tilgjengelig.

Han drar til Mallorca, for å finne «Ur-Syden». Han søker opp Hotel Pinar, hotellet de første norske charterturistene bodde på. Det blir et symbol på ei tid da folk var mindre kravstore, og ikke forventet norsk mat og bingo. Han drar til Magaluf, som bare eksisterer for å la folk få drikke absurde mengder alkohol: «Om du berre ein gong skulle kjenne behovet for å leve som parodien på nordmenn, berre for å ha prøvd det, så er dette staden.»

Det befriende med Kalvøs bok er at han ikke stiller seg over turistene; han ler ikke av dem, han reiser med dem.

Han tillater seg endatil å bli litt nostalgisk for den desidert største klisjeen om Syden-ferie, den hemningsløse fråtsingen og sanseløse drikkingen som grisefesten representerte, en institusjon som nå er i ferd med å dø ut: «I dag er grisefestar så sjeldne og vanskelige å finne at det er rett før dei blir autentiske.»

Øyloffing

De som ikke reiser i flokk, drar til Hellas. Kalvø reiser til de greske øyene, der turistene er av en annen type: «Øyloffing i Hellas er Syden-ferie for folk som ikkje liker Syden-ferie.»

Der backpackerne febrilsk forsøker å finne de plassene ingen andre er, og således er dømt til å ende opp på det stedet alle de andre også har funnet fram til. Men et behøver ikke være så ille, mener Kalvø. For det er gjerne der det er mange fra før, at det er fint. Å være i Syden er en holdning like mye som en geografisk forflytning.

Det paradoksale i vår søken etter det autentiske og kravet om komfort og standard gjør Kalvøs bok ikke bare til glimrende satire, men som all vellykket satire blir den også en klargjøring av helt dagligdagse holdninger.

Kalvøs bok gjør at man får lyst til å reise til Syden - nettopp fordi det er Annerledeslandet.

SATIRE OG HISTORIE: Are Kalvø har skrevet ei Syden-bok som gir anmelderen lyst til å reise til Syden.