Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Rasisme

Ei tid for å lære

Også i Norge trenger vi å behandle det brutale drapet på George Floyd som et «learning moment» – en anledning til å lære mer om rasisme, til å lytte til dem som utsettes for den, og til å styrke beredskapen mot den.

ET GRUNNLEGGENDE VALG: Det viktige er hvordan vi andre reagerer: At vi ikke står på sidelinja og ser på, uansett om rasismen finner sted i sosiale medier eller på gata, men griper inn, skriver kronikkforfatteren. Bilde fra demonstrasjonen fredag 5. juni i Oslo. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
ET GRUNNLEGGENDE VALG: Det viktige er hvordan vi andre reagerer: At vi ikke står på sidelinja og ser på, uansett om rasismen finner sted i sosiale medier eller på gata, men griper inn, skriver kronikkforfatteren. Bilde fra demonstrasjonen fredag 5. juni i Oslo. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Rune Berglund Steen
Rune Berglund Steen Vis mer

USA har en historie som på mange punkter skiller seg fra den norske, med en grotesk slavetid som sto sentralt den gang landet ble bygd opp, og en påfølgende periode med rasistiske lover, en forhistorie som fortsatt herjer i landets kropp og sjel.

USA befinner seg nå i en krisesituasjon som er nært forbundet med at landet har valgt en president som har bidratt både til legitimering av rasistiske holdninger, og til undergraving av demokratiske verdier mer generelt.

Likevel er det slik at også det norske samfunnet sliter med stort sett alle de formene for rasisme og diskriminering som minoriteter kan oppleve i USA. Mens den norske majoriteten gjerne kan bruke lang tid på å diskutere om rasisme er et problem i Norge, lever minoritetene med de daglige konsekvensene.

Realiteten er at vi nå vet mye om omfanget av utfordringene i Norge. At Norge gjerne kommer positivt ut på komparative målinger av rasisme i ulike land, reduserer heller ikke de utfordringene vi fortsatt har her til lands.

Det er, og har i mange år, vært en stor belastning for mange ungdommer med minoritetsbakgrunn at de opplever at de stanses oftere av norsk politi enn de hvite majoritetsvennene deres.

Dette vekker også ubehagelige assosiasjoner til den mer ekstreme situasjonen i USA. Det hjelper ikke at norsk politiledelse ofte har vært så tilbakeholdne med å innrømme problemet med bruk av såkalt etnisk profilering. Ungdom med minoritetsbakgrunn vet at dette er en stadig realitet.

Det er gode krefter i politiet som jobber for at politiet skal være for alle, men reelt sett forblir dette en del av oppveksten til altfor mange minoritetsungdommer. Mange av dem som utsettes for utidige kontroller, er mindreårige – de er barn. Politiet skal være der for å beskytte dem og gi dem trygghet, ikke behandle dem som en kriminalitetsrisiko på grunn av deres bakgrunn.

Det området hvor det finnes mest forskning om diskriminering, er trolig arbeidslivet. Flere rapporter har vist at det kan være statistisk markante forskjeller på muligheten til å få en jobb avhengig av bakgrunn. En undersøkelse fra Fafo (2018) illustrerer problemet tydelig: «Analysene viser at en majoritetssøker på 40 år med relevant bakgrunn og erfaring har 17 prosent sjanse, mot 7 prosent hvis vedkommende har synlig etnisk minoritetsbakgrunn.»

Vi vet tilsvarende fra mindre undersøkelser på boligmarkedet og utelivet.

DEMONSTRASJON: Demonstranter forteller hvorfor de deltar i dagens demonstrasjon. Reporter: Øystein Sæthre Video: Bjørn Langsem Vis mer

Noe av det som burde gi størst grunn til utålmodighet, er den mangelfulle beredskapen mot rasisme i skolen. Da vi i 2017 undersøkte hvilke samfunnsområder minoritetsungdom opplevde mest rasisme i, pekte skolen seg negativt ut. Ca. 25 prosent av minoritetselevene svarte at de opplevde rasisme og diskriminering regelmessig både på barne- og ungdomsskolen.

Rapporten «Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun» gir en rekke eksempler på hendelser som de fleste vil være enige om er utvetydig rasistiske. Det meste kom fra medelever. Det som likevel skuffet mest, var hvordan skolen sviktet i å følge opp. Hendelsene ble gjerne bortforklart, bortprioritert på grunn av kapasitet, eller behandlet på vis som gjorde situasjonen verre.

At vi ikke lykkes bedre i skolen, er et tegn på at vi langt på vei har neglisjert våre problemer med rasisme. Hvis det er en institusjon som er full av engasjerte ansatte med forutsetninger for å gjøre dette langt bedre, er det skolen. Men det må gis prioritet, og det må finnes en beredskap - både i form av kapasitet og verktøy. Vi vil sterkt oppfordre skolene til å sette av tid til å ta opp dette temaet så snart som mulig, og på minoritetsungdommenes premisser.

Mange ungdommer er frustrerte nå. De trenger å lyttes til, og de trenger å bli tatt på alvor. Dette er så viktig at det bør gjøres før sommerferien. Også lærerne bør bruke dette som en anledning til å lære – ikke minst hva minoritetsungdom trenger fra skolen så den kan være en trygg og god arena for alle elever.

En ny rapport fra Senter for samisk helseforskning ved UiT, viser også at én av tre samer har opplevd diskriminering de siste to åra. At dette er status i 2020 overfor en minoritet den norske majoriteten har en så lang historie med å diskriminere, er ikke til å leve med.

Også undersøkelser av holdninger gir grunn til bekymring. I en undersøkelse fra 2017 fant HL-senteret eksempelvis at 34,1 prosent av befolkningen har «utpregede fordommer mot muslimer». De som har ønsket å bygge et fiendebilde av muslimer, har hatt skremmende gode år. Dette er heller ikke til å leve med.

DEMONSTRASJON: En av demonstrantene forteller åpenhjertig hva han tenker om dagens demonstrasjon. Reporter: Øystein Sæthre Video: Bjørn Langsem Vis mer

Når man lister opp det vi per i dag vet om rasisme og diskriminering i Norge, risikerer man samtidig å skape et for ensidig bilde av det norske samfunnet som helhet.

Det er viktig å minne om de regelmessige holdningsundersøkelsene til SSB, som år etter år gir positive funn i den norske befolkningens holdninger, som en motbalanse for å nyansere bildet. Man ser det ofte også i undersøkelser om mennesker på flukt, hvor de positive holdningene kommer fram – ja, hvor også en del av dem som eksempelvis har fordommer mot muslimer, svarer ja til å la flere komme hit. Dette viser hvor sammensatte holdningsspørsmål kan være.

Samtidig holder det at et mindretall har dårlige holdninger. Det er likevel mer enn nok til at dette vil påvirke medborgeres liv, redusere deres muligheter og true deres integritet.

Det avgjørende er hvordan vi andre reagerer: At vi ikke står på sidelinja og ser på, uansett om rasismen finner sted i sosiale medier eller på gata, men griper inn. Det valget er ofte det mest grunnleggende vi med majoritetsbakgrunn gjør i kampen mot rasisme.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!