Ei tid for alt

Stadig nye tegn i tida. Hvem tolker tiåret først?

EGENTLIG ER DET

tid for oppsummering av det pågående tiåret nå som Knut Haavik går gravid med ny avis. 70-tallet og 80-tallet var som kjent ikke gamle karen før en smarting av en analytiker kunne fortelle oss at nå var det tida for slengbukser og væpna revolusjon, eller skulderputer og markedsliberalisme. 90-tallet, derimot, har fått liten oppmerksomhet som fenomen. Den store fortellingen om 90-tallet har oppløst seg i småsnakk.

INNTIL ASLAK NORE,

kulturjournalist i Klassekampen, påtok seg jobben i tidsskriftet Samtiden. Litt seint, men som han treffer blink. Riktignok er det lettere å summere fortida enn å spå om framtida. På den annen side er samtidsvitnene med korttidshukommelsen intakt så mange at Nore ville vært sjanseløs hvis han hadde tatt utgangspunktet sitt noe annet sted enn i gratisavisa Natt&Dag, et konsept som mer enn den enda større suksessen Se og Hør både uttrykker og former innholdet i historien om 90-tallet.

NATT&DAG

er et annonseorgan som henvender seg til unge mennesker i Oslo som vil holde seg orientert om hva som hender på de viktige arenaene for unge mennesker i Oslo, med andre ord alle som vil likne de toneangivende unge menneskene i Oslo. Poenget er at det var Natt&Dag som etter hvert erobret definisjonsmakta til å avgjøre hva som var viktig for unge forbrukere i landets største by, samtidig som byen fikk ny status som hovedarenaen for alle unge mennesker. 90-åra var urbanismens knusende seier over forstadsidyllene og gamle drømmer om katt og kaniner. Den internasjonale storbyen ble selve scenen der alt foregikk, og der Natt&Dag kjente dørvakta. Gratisavisa definerte ikke bare hva verden skulle oppfatte som hipt og trendy, en type 90-tallssjargong som i dag bare brukes av eldre damer som liker Eminem, men lanserte også skribenter som var påvirket av Hunter S. Thompson og Tom Wolfe.

SELVFØLGELIGHETEN

over å være en del av de internasjonale strømningene er selve 90-tallet, hvis jeg leser Aslak Nore rett. Den utvungne omgangen med fenomener, meninger, varer, kulturuttrykk fra alle verdens kanter. Det tidstypiske ble en urban avantgarde uten grenser i opprør mot et hegemoni som ekskluderte alt «fremmed», ikke minst var den bevæpnet med anførselstegnet, den internasjonale koden for ironi. Nore konkluderer med at intelligentsiaens opprør nå har flyttet andre steder, dessverre uten å røpe hvor. Natt&Dag er fallert fra opposisjon til etablissement, og dermed unødvendig, skriver Nore. 90-tallet er over.

NÅ VENTER

i stedet 00-tallet, og jeg vil påstå at det haster å få lokalisert hvor de smarte kodeknekkerne holder til. Vi er historisk sett tidenes best utdannede befolkning, som om et par år trolig vil stemme inn Martin Schanche på Stortinget, hvis han ikke havner i regjeringen. Noe sier meg at det er Knut Haavik som tar tida på pulsen.