CHILLIKRAFT: Er Beyoncés saus for sterk for deg? Foto: Youtube
CHILLIKRAFT: Er Beyoncés saus for sterk for deg? Foto: YoutubeVis mer

Ei veske full av saus

Den nye Beyoncé er den gamle Beyoncé. En militant og okkult folkefiende med tabascosaus i veska.

Kanskje trakk hun et lettelsens sukk, Beyoncé, da Kanye West dukket opp med det digre sirkuset sitt i Madison Square Garden og vendte all oppmerksomhet, positiv som negativ, mot ham, ham, HAM, slik han gjerne har for vane. I hvert fall føles det allerede lenge siden hun for en uke siden snudde medieverden på hodet med den nye singelen sin, Formation, lansert med kontroversiell video og enda mer kontroversiell opptreden i pausen under Superbowl, der Beyoncé og hennes dansere stilte i Black Panthers-inspirerte kostymer, oppfordret the ladies til å skaffe seg informasjon og komme seg i formasjon — samtidig som de selv dannet en diger og tydelig X, symbolet for borgerrettighetsbevegelsens mest kontroversielle skikkelse, Malcolm X, muslimen som oppfordret til væpnet motstand mot politiet som terroriserte den svarte befolkningen.

Men sannsynligvis sukket hun ikke. Singelslipp, video og opptreden utgjorde en bevisst provokasjon, like målrettet som et vellykket terrorangrep. Så var det også slik det ble tolket av mange, som et slags terrorangrep mot den hvite overmakten og, ikke minst, mot politiet. Da sheriff Robert Arnold fra Rutherford Country, Tennessee, et område med 85% hvite innbyggere, hørte skudd mandag kveld, var han skråsikker på at det var Beyoncé som hadde ansvaret for skuddvekslingen. Også Rudy Giuliani, tidligere borgermester av New York, raste mot Beyoncé, som i følge ham brukte Superbowl-arenaen til å angripe politiet, når hun i stedet burde oppfordret til respekt for myndighetene. På fredag kom nyheten om at en avdeling av miamipolitiet nekter å sikre stjernens turnéåpning i byen, og oppfordrer andre politistyrker om å følge deres eksempel.

Mye støy, med andre ord. Ikke minst for en låt som tilsynelatende handler om å gå rundt med ei flaske tabasco i veska: «I got hot sauce in my bag. Swag.»

Mange vil hevde at mye av støyen kommer fra symbolene Beyoncé bruker i videoen og på Superbowl, snarere enn fra selve sangen. Det er i videoen, ikke i selve låta, at man finner scenen med politimennene som sikter på den lille, svarte gutten med våpnene sine, inntil han, med armene over hodet begynner å danse, og politiet begynner å danse med ham, hvorpå det kuttes til skriften på veggen: «Stop shooting us», hvorpå det kuttes til Beyoncé som senker en New Orleans-politibil i vannmassene etter Katarinaflommen. Klare referanser til Black Lives Matter-bevegelsen, som springer ut fra fortvilelsen over de mange svarte amerikanerne som dør for politiets hånd, slik som 12 år-gamle Tamir Rice, skutt ned og drept av politiet to sekunder etter at de ankom stedet der han hadde viftet med et lekegevær. Ingen ble dømt.

Hører du låta uten å se videoen, er det slett ikke sikkert at du får med deg disse referansene, men det betyr ikke at de ikke er der. For ingenting er tilfeldig når det gjelder Beyoncé, trolig den mest analytisk anlagte popstjernen noensinne. Spørsmålet som løper gjennom de fleste av de største låtene hennes, solo eller med Destiny's Child, er dette: hva skal til for at jeg skal ha det bra, gitt de omstendighetene jeg befinner meg i?

Med Beyoncé er det alltid arbeid først, så — eventuelt — kos. I «Bills, Bills, Bills» tupper hun ut typen som maxer ut kredittkortet hennes på gaver — til henne — uten engang å betale regningene først. I «Bug A Boo» hetser hun guttene som kjøper gaver for å sette henne i emosjonell gjeld til dem, et tema som følges opp i «Independent Women Part 1», der hun insisterer på at økonomien skal deles 50/50: «Try to control me boy, you get dismissed.» Kravet om rettferdighet og likestilling fremstilles systematisk og henger nøye sammen med kravet om å ikke bli behandlet som dritt i kraft av kjønn eller hudfarge. Derfor «Bootylicious,» som feiret den store, svarte rumpa under Kate Moss-æraen med refrenget «I don't think you're ready / For this jelly.»

Når Destiny's Child synger om å overleve, handler det eksplisitt også om å overvinne ved å ikke gi fra seg definisjonsmakten, om å hevne seg ved å komme i posisjon: «You thought that I'd be weak without you, but I'm stronger /You thought that I'd be broke without you, but I'm richer.» Og å komme i posisjon krever en strategi, og en strategi — som er et uttrykk hentet fra krigføring, strategos — fordrer en viss formasjon, helst fundert i informasjon.

Den militante Beyoncé er med andre ord ikke noe nytt. Du hører det i marsjrytmene på låter som «Run The World (Girls)», bedre å løpe til enn å danse til, og du hører det i den harde, nesten maniske klangen i stemmen hennes på mange av låtene, ikke minst i «Single Ladies (Put A Ring On It)», nærmest en håndbok i å behandle useriøse mannfolk. På det siste refrenget høres hun ut som en strikk som er i ferd med å ryke. Så er også albumet denne låta er hentet fra, «I am... Sasha Fierce» et slags konseptalbum om å ryke, eller snarere deles i to, der Sasha Fierce er en demonisk skikkelse som overtar Beyoncé, tar kontrollen over henne på scenen — og beskytter henne:

«I have someone else that takes over when it's time for me to work and when I'm on stage, this alter ego that I've created that kind of protects me and who I really am.» 

Hvor forskjellig er hun ikke fra Rihanna, slumpens yppersteprestinne? Rihanna som finner kjærlighet på håpløse steder, som ved et mirakel? Det er trolig dette trekket ved Rihanna Drake viser til i den mildt sagt underlige linja fra hennes siste singel, «Work»: «If you had a twin I would still choose you.» Det gir jo ikke mening! Men det er det som er greia med Rihanna — det skal ikke gi mening. For at det skal bety noe, må det være mirakuløst. Sangen handler om hvor slitsomt det er at Rihanna må jobbe for forholdet, og hun synger som om det er et ork — hun orker knapt nok å artikulere ordene i refrenget. «Wuhr-wuhr-wuhr-wuhr!» synger Rihanna, som om hun ved å bryte ned lydene kanskje kan forvandle arbeidet til noe annet, mer lystbetont. «All that I wanted from you was to give me / Something that I never had / Something that you've never seen / Something that you've never been!»

Slik slakk, men sjarmerende ønsketenkning ligger fjernt fra Beyoncé, som vet at forandring alltid begynner med hardt, målrettet arbeid og presist formulerte krav. For henne er kjærligheten, som vi husker, «crazy», helt utenfor det rasjonelle. Likevel er det noe som forandrer seg etter at hun gifter seg med Jay-Z og får barn. På albumet «4» fra 2012 eksperimenterer hun med en mykere, voksenere side av seg selv, men klarer ikke helt å finne balansen mellom det myke, kjærlige og det kantete og harde. Hun henger ikke helt sammen. Og ingen av singlene når topp 10 på Billboard-lista.

Det neste — og hittil siste — albumet hennes, «Beyoncé» (2013) er derfor ikke bare en samling funksjonelle låter, det er et statement som en gang for alle skal få Beyoncé Knowles-Carter, kunstner, kvinne, kone, datter, mor, ikon og feminist til å henge sammen. Albumet slippes uannonsert sammen med ferdige videoer til alle låtene. «***Flawless» klipper inn TED-talen til forfatter Chimamanda Ngozi Adichie for å forklare Beyoncés ideologiske ståsted én gang for alle: «Feminist: a person who believes in the social, political, and economic equality of the sexes.» Full pakke. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Og det er den samme typen presisjonsbombing vi har vært vitne til med slippet av «Formation». Singel. Video. Superbowl. Og nyheten om at Beyoncé og Jay-Z donerer 1,5 millioner dollar til Black Lives Matter-bevegelsen — via «norske» Tidal.  Bæng-bæng-bæng-bæng.

Det politiske er utvilsomt spisset siden sist, og eksplisitt knyttet til den svarte protestbevegelsen. Men — og dette er poenget mitt i dag — det er også knyttet til prosjektet Beyoncé Knowles, i forlengelsen av siste albumstunt. Kort sagt handler det om å spikre en plattform: å slå fast hva fast hva og hvem Beyoncé anno 2016 er — og hva hun vil være. Og denne delen foregår gjennom teksten og musikken, snarere enn gjennom bilder og opptreden.

Metoden? Å trekke en direkte linje fra oppveksten i sørstatene og folkelig svart kultur opp til superstjernen Beyoncé er i dag. Krydderet? Linja som tegnes opp går gjennom hiphop, ikke pop, og knyttes dermed implisitt og eksplisitt til folkekulturen som motstand mot det etablerte hun tilsynelatende er en del av i dag. Vi kan kaste et blikk på førsteverset for å se hvordan det foregår.

«Y'all haters corny with that Illuminati mess
Paparazzi, catch my fly, and my cocky fresh
I'm so reckless when I rock my Givenchy dress (stylin')
I'm so possessive so I rock his Roc necklaces»

Åpningslinjene avviser bryskt forestillingen om at Beyoncé skulle tilhøre det mytiske «Illuminati», en eksklusiv, okkult gjeng som visstnok styrer verden for egen vinnings skyld, «makten bak makten». Hvorfor åpner låta her? Jo, fordi det lukkede og hemmelige er stikk motsatt av det Beyoncé prøver å selge seg inn som her: en kvinne fra folket uten noe å skjule. Paparazziene og kjolen tilhører den offentlige sfæren, og det er denne Beyoncé henter sin kraft fra. Derfor kan hun ta for gitt at vi skjønner at «his» i sistelinja over viser til mannen hennes, Jay Z. At hun går med hans kjede skal slett ikke forstås som at hun underkaster seg ham, men at hun er «possessive» - ambisiøs og ærgjerrig. Kapitalismen ser annerledes ut for den hvis forfedre selv har vært eiendom. Det er makt i å ha — og intet poeng i å gi fra seg makt. Roc-kjedet var en gang i tiden det mest ettertraktede symbolet i hiphopverden. Nå er det hennes.

Her tar teksten en vending fra det Beyoncé har skaffet seg selv til det hun har med seg hjemmefra. Familien og oppveksten som svart i sørstatene brettes inn i nåtiden, der hun selv er mor til et svart barn:

«My daddy Alabama, Momma Louisiana
You mix that negro with that Creole make a Texas bama
I like my baby heir with baby hair and afros
I like my negro nose with Jackson Five nostrils»

«Jackson Five-neseborene» viser til forskjellen mellom den unge og den voksne Michael Jackson — som stadig fikk lysere hud og mindre nese, som om han mest av alt ønsket å legge den genetiske arven sin bak seg og bli «hvit». Men i stedet for å skjule den svarte arven, viser Beyoncé den stolt frem — også ved å velge en tung hiphopbeat signert Mike Will Made It til denne låta.

Men Beyoncé selv da, har hun liksom «naturlig svart hår»? Niks. Og hun har også blitt anklaget for å ha forminsket nesa si — noe som igjen minner oss om at dette er en sang om offentlighetens lys. Og at prosjektet Beyoncé etter 2012 i stor grad har handlet om å ikke gi fra seg definisjonsmakten.

Så legg merke til åpningslinjene igjen — de som handler om å tilegne seg symbolsk makt i form av Givenchy-kjolen og Roc-kjedet. «Formation» handler ikke om at skomakeren skal bli ved sin lest — den handler om ekspansjon, om å utvikle seg og gjøre nye erobringer uten å glemme hvem du er og hvor du kommer fra: «Earned all this money but they never take the country out me.» Videoen bestreber seg på å vise frem ikke bare den «naturlige» afroen, men et utall forskjellige frisyrer, parykker og «weaves» knyttet til svart femininitet, og gjør et poeng av at kvinnene som bærer dem ikke skjuler seg. De uttrykker seg.

«Formation» handler altså om å ordne seg uten å inn- eller underordne seg. Det er derfor førsteverset munner ut i den symbolsk komplekse linja «I got a hot sauce in my bag, swag!» For hva vil det egentlig si å ha ei veske full av heit saus?  

Minst tre ting! Det handler om mat, om makt — og om sex. Mest av alt handler det om stedet der de tre møtes — altså i en høyst feminin veske.

Vi kan ta sexen først. For alle kofferttenkeres far, Sigmund Freud ville selvsagt jublet av fryd over en slik metafor. Oversatt fra drømmespråk  betyr veske «vagina» og den heite sausen lar seg selvsagt lett tolke som sæd, som noe Beyoncé har — og har tilgang til. Drøyt? Husk at dette verset både handler om hennes evne til å føde barn - «my baby heir with baby hair and afros» — og om at hun har tilegnet seg gjenstanden som symboliserte ektefellens manndomskraft da han var på sitt mest virile og potente — Roc-kjedet. (Og for all del, sausen kan godt være selvprodusert.)

At sex og mat har å gjøre med hverandre, skjønner vi uansett i andreverset, der Beyoncé skryter av at hun tar «rævva hans» med på fastfood-resturanten Red Lobster hvis han knuller henne godt. Legg merke til hvem som spanderer — Beyoncé underkaster seg ingen. 

Sausen i veska handler altså ikke bare om mat — men den handler om mat også. Flasken med sterk saus i veska er ikke «bare» en metafor, men en høyst reell gjenstand mange svarte mennesker i sørstatene har vokst opp med som en del av den gode oppdragelsen. For det er dårlig folkeskikk å klage over vond eller smakløs mat en får servert hos andre eller på fin restaurant — man hjelper den heller litt med medbragt saus så man uansett kan skryte av måltidet. Men det er makt i dette også — det handler om å ikke bare ta det man får, men å forandre det slik at det smaker en.

Tviler du på at Beyoncé har med saus til restaurantene hun spiser på, sier du? Tviler du også litt på at hun spanderer Red Lobster på ektemannen etter en omgang i senga? Da kan du lese det som en metafor. Beyoncé er selv den sterke sausen hun tar med inn i den bleke, hvite kulturen hun har fått innpass i. Du vet, den som får myndighetene til å fly rundt i skrivende stund, sprutrøde i trynet, mens de roper etter brannslukkeren. Sausen ble for sterk, og nå står etablissementet i fyr og flamme. De var åpenbart ikke rede for geléen.

«Formation» feirer Beyoncés styrke, men den passer på å koble denne styrken til en folkelig kulturell bakgrunn hun deler med mange av sine største fans, og insistere på at makten hun har er tilgjengelig også for dem. Det handler bare om å komme seg i formasjon og skaffe seg informasjon. Om å vite hvem man er, hvor man kommer fra, og hvor man er på vei.

Ikke helt ulikt den opprinnelige Illuminatus-ordenen, med andre ord — det radikale opplysningstidsselskapet som kjempet for fornuft og ytringsfrihet og mot autoriteter og fordommer i 1770-tallets Bayern.