Eides Afghanistan

Kai Eide beskriver den umulige konfrontasjonen mellom nykolonialisme og tradisjon.

KOMPLISERT RELASJON: Kai Eides forhold til Hamid Karzai er sentralt i hans nye bok.Foto: Reuters/Scanpix
KOMPLISERT RELASJON: Kai Eides forhold til Hamid Karzai er sentralt i hans nye bok.Foto: Reuters/ScanpixVis mer

BOK: Med Barack Obama kom en ny vilje inn i amerikansk utenrikspolitikk. Det fikk Kai Eide merke som FNs spesialutsending i Afghanistan fra 2008 til 2010. George W. Bush og den afghanske presidenten Hamid Karzai hadde nådd en slags felles forståelse og hadde videomøter annenhver uke - som vel å merke ikke førte til stort.

Obamas administrasjon brukte lang tid før de svarte på Karzais første telefon, og enda lengre før presidenten møtte ham personlig. Sluggeren Richard Holbrooke ble USAs spesialutsending. USA fikk FN til å utnevne hans nære venn Peter Galbraith som Kai Eides nestkommanderende. Igjen ble nye militærstrategier lagt i Washington.

Overkjørt
Igjen opplevde den afghanske presidenten seg ydmyket og overkjørt.

«Nykolonialisme» skrev en av de afghanske ministrene til Eide. «Jeg forsto dem godt» skriver Kai Eide i sin nye bok.

Eide beskriver inngående spillet mellom statslederne, FN, diplomatiet og afghanske eliter. Han strever med å koordinere den sivile innsatsen i landet for å nå et minimål av framgang. Forholdet mellom Eide og Galbraith ender som kjent med en serie voldsomme anklager. Eide virker oppriktig når han forteller sin versjon, og lite pompøs ellers i boka når han beskriver sin egen innsats.

Han lever under ekstreme sikkerhetstiltak, og kommer seg altfor sjelden ut til resten av landet. Han flyr jevnlig til møter verden over, men må etter hvert slutte å besøke det lille supermarkedet i Kabul han liker så godt å rusle innom en sjelden gang. Det er for farlig.

Møtene med Karzai
Eides forhold til Karzai er i sentrum gjennom hele boka. På tross av at møtene mellom dem stadig oftere ender i konflikt, har Eide hele veien sympati med den afghanske ledelsen.

Han mener Vesten må forplikte seg langsiktig, og er kritisk til en tidfestet tilbaketrekning av styrkene.

Og han mener, som stadig flere gjør, at Taliban må inngå i en politisk forhandlingsløsning i landet.

Etter et litt kjedelig første kapittel om FN-byråkratiet, er boka blitt en svært interessant beskrivelse av makten og diplomatiet rundt Afghanistan. Den kunne tjent på flere forsøk på gå nærere i personportrettene; Eide holder seg til å beskrive møter, planer og det som blir sagt. Særlig Hamid Karzai forblir en gåte.

Og utover i boka blir det ganske klart: «Det internasjonale samfunnet» Eide beskriver, er i praksis Vesten og framfor alt USA. «Afghanerne» betyr Karzai, hans regjering og byråkrati. Vi får små, men ikke oppklarende, innblikk i afghansk kultur. De regionale forholdene og de viktige nabostatene vies bare et kort kapittel seint i boka.

Det er bare å se fram til Kai Eide får tid og avstand til å beskrive regionen mer inngående, og fortelle mer om afghanere uten makt.

Eides Afghanistan