MOTVEKT: – Da jeg var 18 år prøvde jeg å hjelpe en norsk-pakistansk venninne med å starte et nytt liv utenfor familien, skriver norsk-irakeren Rania Jalal Al-Nahi.
 Foto: Privat
MOTVEKT: – Da jeg var 18 år prøvde jeg å hjelpe en norsk-pakistansk venninne med å starte et nytt liv utenfor familien, skriver norsk-irakeren Rania Jalal Al-Nahi. Foto: PrivatVis mer

Debatt: Frihet og likeverd

Eier du ikke skam eller, søster?

Jeg føler en blanding av glede, frihet og frustrasjon hver gang jeg leser en kronikk skrevet av modige kvinner som forteller om sine liv på godt og vondt.

Meninger

For 16 år siden, da jeg var 18 år, prøvde jeg å hjelpe en norsk-pakistansk venninne med å starte et nytt liv utenfor familien. Året var 2000, og det offentlige hjelpeapparatet mot tvangsekteskap og sosial kontroll var ikke så sterkt som det er i dag. Jenta var 17 år og ønsket ikke å gifte seg med en fetter i foreldrenes opprinnelsesland. Hun ønsket derimot å starte et nytt liv med kjæresten sin her i Norge, også han med norsk-pakistansk bakgrunn, men han var fra feil kaste og ble ikke akseptert av familien. Hun havnet på krisesenter og jeg prøvde å gjøre hverdagen hennes så normal som mulig ved å ta henne med på sosiale aktiviteter utenfor de fire grå veggene.

En kveld jeg tok henne med til en eidfest arrangert på skolen min av noen felles jentevenninner av meg, sladret en av jentene på festen til familien til jenta. Tretti minutter senere sto fetteren hennes på døren. Han skjelte oss ut og kalte meg hore, skamløs og diverse nedsettende ord. Så tok han henne med og kjørte av sted. Hun gråt, jeg gråt og jeg så henne aldri igjen. Jeg kan bare anta at hun ble giftet bort til fetteren, slik som hun fryktet.

Like før nyttår leste jeg kronikken til Qasim Ali og Sohaib Ahmed om deres kritikk av heltinneindustrien. Det første som slo meg var: Hva om det var deres mødre eller søstre som ble utsatt for sosial kontroll? Ville pipa fått en annen lyd da? Jeg har full forståelse for at mange er redde for at stereotypen av en muslimsk kvinne gjemt bak et slør kan dannes i enkeltes hoder, eller at våre personlige historier kan bli misbrukt som en hatkampanje mot muslimer fra ytterliggående krefter, men bør ikke de stemmeløse ofrene veie tyngst?

I fjor holdt jeg et foredrag i moskeen om hverdagsintegrering og barnevernet. Etter dette foredraget ringte flere bekymrede mødre meg. En av dem ønsket å sende sin datter på leirskole, men fryktet ryktespredning fra kvinnene i miljøet hun tilhørte. Jeg beroliget henne og fortalte deler av min livshistorie og at datteren hennes i likhet med meg vil takke henne for å ha trosset all tvil. Jeg føler en blanding av glede, frihet og frustrasjon hver gang jeg leser en kronikk skrevet av modige kvinner som forteller om sine liv på godt og vondt. Derfor blir jeg ordentlig trist når jeg leser Qasim Ali og Shoaib Ahmed, som med denne teksten bidrar til å mistenkeliggjøre alle som tar opp vanskelige og kontroversielle temaer som ofte er tabubelagt og hysjet ned internt i miljøet.

Selvfølgelig er det viktig å også som en motvekt fortelle om alle solskinnshistoriene og om alle som vokser opp under helt andre omstendigheter, men dette er det fullt mulig å gjøre uten å mistenkeliggjøre eller forsøke å diskreditere dem som tar opp de vanskelige temaene. Det må være mulig å kunne ha to tanker i hodet på en gang, og ikke se på denne diskusjonen som svart/hvitt der enten alle er mørkemenn eller ingen er det.

Jeg er for en faktabasert debatt, men dette blir ikke så lett når enkelte i miljøet helst skulle sett at vonde personlige opplevelser og kritiske tekster ikke så dagens lys, fordi det ikke passer med akkurat deres virkelighetsopplevelse.

Det jeg skulle ønske fra kritikere som Qasim Ali og Sohaib Ahmed var at de satte seg litt mer inn i situasjonen og livet til «heltinnene» de kritiserer som et produkt av en usunn vestlig promotering av ukultur i blant annet det muslimske miljøet. Det handler ikke om en kulturkamp eller en kamp mot religion, det handler om likeverd, frihet og grunnleggende menneskeverd for kvinnene det gjelder.

Ser man til forskning vil man se at disse utfordringene er utbredt og at de er reelle. Da virker det ganske kontraproduktivt at det blir forsøkt dysset ned og feid under teppet.

Hvis man virkelig ønsker å nyansere debatten, så bør stemmer som kan gå foran som gode eksempler komme fram, å angripe dem som står fram med sine vonde historier er ikke veien å gå.

Mitt håp er at flere gjør som Azra Gilani gjorde så modig i Aftenposten, nemlig ta et ordentlig oppgjør med patriarkatet og vise at man er villig til å ofre sin egen ære til fordel for barnas framtid, frihet og likeverd.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook