Eierskapskrisa

«Finanskrisa er for markedsliberalismen det Berlinmurens fall var for kommunismen,» sier den amerikanske økonomen Joseph Stiglitz. Observasjonen er treffende. Verden over løper høyresida fra sin markedsretorikk. Fremskrittspartiet fjerner hyllesten til «frie kapitalbevegelser» fra sine program, og ny-høyres popstjerner, fra Nicholas Sarkozy til George Bush, krever reguleringer av kapitalismen. I England har regjeringens nasjonalisering av britiske banker gjort at New Labour har gått fra sin image som «Thatcher in trousers» og nå mistenkes til og med Gordon Brown for å være radikal sosialist. Det politiske stemningsskiftet er reelt, og åpner dører for viktige politiske grep som tidligere ikke ville sluppet gjennom markedsfundamentalistenes sensur.

Men flere uker inn i det som ser ut til å bli en stadig mer alvorlig krise i den kapitalistiske økonomien, er det foruroligende at debatten om finanskrisa bare i begrenset grad handler om de eiendomsforholdene som har gjort kollapsen mulig. Samfunnsdebatten om finanskrisa har så langt nesten bare handlet om markedet. Vi mener finanskrisa først og fremst er en eierskapskrise.

Sosialister har alltid kritisert den globale kapitalismen for å ha et grunnleggende underskudd på demokrati. Den private eiendomsretten over arbeidsplasser og teknologi er et juridisk «godkjentstempel» av at demokratiske prinsipper og spilleregler settes til side i økonomi og arbeidsliv. Demokratiet stopper ved fabrikkporten, og bedriftsstrategiene bestemmes av det mindretallet som har sine interesser i opsjonsavtaler og bonuser, heller enn i den overordna samfunnsutviklinga. Det er ingen institusjoner som gjør det mulig for ansatte eller samfunnet for øvrig å stille eierne og beslutningstakerne i det private næringslivet til ansvar for sine handlinger – selv om disse fører til katastrofale konsekvenser for resten av samfunnsøkonomien. Vi mener dette demokratiske underskuddet er årsaken til at kriser gang på gang kan skapes av vanvittige prosjekter og latterlige forordninger, som for eksempel å gi mennesker uten inntekt skyhøye lån, uten at noen har mulighet til å sette foten ned. I vår tid er demokratisering av økonomien mer enn et slagord og prinsipprytteri. Det er selve nøkkelen til å stanse kriser som truer levegrunnlaget til millioner.

Økonomiske kriser sliter på gamle vennskap. I skrivende stund er markedsliberalismen, troen på det uregulerte markedet og kreftenes frie spill, i ferd med å miste sine venner. Kritikken av markedsliberalismen er ikke ny. Konsekvensene av de siste tretti års privatiseringer, dereguleringer og retrett av offentlig styring har vært synlige lenge før amerikanske banker begynte og gå i bakken. Økte forskjeller, større arbeidsledighet, nyfattigdom selv i de rike landene og til og med lavere økonomisk vekst, er fasiten etter tretti år med markedstvang og liberalisme. Men den på sikt viktigste konsekvensen av markedsliberalismen har likevel vært at maktbalansen i samfunnet har blitt endret, i kapitalen og eierklassens favør. Markedsliberalismen er et avdemokratiseringsprosjekt.

Ingen steder har mangelen på demokratisk styring vært mer merkbar enn i USA. Det er derfor ingen tilfeldighet at det er her finanskrisa har sin fødestue. I Norge har den organiserte arbeiderklassens krav om økonomisk demokrati og samfunnsmessig styring stått sterkere. I en valgundersøkelse fra 2005 stiller 70 % seg positive til at samfunnet skal ha utstrakt kontroll over næringslivet, og i disse krisetider synes oppslutningen om dette bare å øke. Vi mener finanskrisa åpner opp mulighetene for å utvide den demokratiske styringa av norsk økonomi. Vi tror det både kan bidra til å motvirke konsekvensene av finanskrisa som er i ferd med å slå inn over Norge, i tillegg til de andre positive konsekvensene mer demokratisk styring vil kunne ha for sosial rettferdighet, stabilitet og langsiktig verdiskapning.

Tida er inne for å nasjonalisere større deler av finansnæringa. Økt offentlig eierskap av banker og andre finansinstitusjoner vil både kunne tilføre langsiktig tenkning og stabilitet i urolige tider, og i tillegg styre ressurser fra privat til offentlig sektor. Finanskrisa viser også behovet for mer aktivt offentlig eierskap i store bedrifter og selskaper der det offentlige har eierandeler. Langsiktige investorer med tålmodighet og kapasitet til å møte nedgangstider uten å få panikk, vil være avgjørende for å begrense arbeidsløshet og produksjonsstans når finanskrisa for alvor slår inn i realøkonomien. Ikke minst ser vi nå behovet for at fellesskapet setter inn tiltak som monner i boligsektoren, både for å bekjempe de raskt stigende prisene på utleiemarkedet og for å unngå massearbeidsløshet blant bygningsarbeiderne. Ved at det offentlige bygger ikke-kommersielle utleieboliger vil de som per i dag er mest truet av krisa få større trygghet.

Men en demokratisering av økonomien må bety mer enn å øke offentlig eierskap og gjøre det offentlige til mer aktive eiere. Demokratisering av arbeidslivet gjennom økt ansatt-representasjon, vetorett for tillitsvalgte i flere saker og et utvidet regelverk for innsyn og åpenhet vil bidra til å hindre kortsiktighet og risikabel spekulasjon med folks jobber og samfunnets verdier. Vi ønsker makt, trygghet og frihet til vanlige folk, i stedet for frihet for noen få til å spille kasino med vår felles framtid.