Eim av blot og damp av brunst

Med historien om trellen Kark og Håkon Jarl som nøkkel berettes det med fynd og klem om brytningen mellom hedendom og kristendom.

Som skrivende menneske er Idar Lind en mangfoldig herremann. «Kark» er hans første historiske roman, og han har kommet riktig bra fra oppgaven. Handlingen er lagt til Lade i Olav Tryggvasons tid, med brytningene mellom hedendom og kristendom som hovedtema, og med den velkjente historien om Kark og Håkon Jarl som omdreiningsnøkkel. Den har fascinert slektsledd etter slektsledd og er blitt fortalt mange ganger før. Men Lind gjør det på sitt vis, og hans vis er ikke til å kimse av.

Spennvidde

Han har lagt fortellingen i munnen på en mann kalt Aun, som helt fra barnsbein av har bodd i et kloster i Irland, og som er kommet til ladejarlenes herresete for å skrive sagaen om Olav Tryggvason. Men den kristne Aun lar seg så til de grader fascinere av hedensk sed og skikk at han er nær på å glemme sitt ærend.

På velfundert vis veksler handlingen mellom nåtid og fortid, mellom Auns beretning om det han opplever under oppholdet på Lade, og det han får høre om fortida gjennom samtaler med de folkene han møter her. Med disse opplysningene som materiale går han i gang med å skrive sin krønike. Det blir en krønike som eimer av blotofres blod og damper av horebukkers brunst. Men den handler også om Auns forsøk på å sette seg inn i motivene bak atferden til de personene han forteller om. Og det er nettopp denne doblingen av handling og iakttakelse, beskrivelse og tanke, som gir romanen den spennvidde som intensjonen om å gestalte motsetningen mellom hedendom og kristendom krever.

Med marg og bein

Aun kommer til Lade omtrent samtidig med at Kark dukker opp med Håkons avskårne hode. Historien om Kark og Håkon begynner altså med slutten. Kark og Håkon var født på samme dag, og nornene hadde vevet deres skjebnetråder sammen. Som barn var de lekekamerater, som unge menn drakk de av samme mjødbolle og bedekket de samme kvinner. Men Kark var trell og Håkon høvding, og som høvdingens trell kunne Kark aldri gjøre seg håp om å få kjøpt seg fri, samme hvilke fortjenester han innla seg. I den moralske mannjevningen mellom de to lar teksten ingen av dem trekke det lengste strå, men lar isteden forholdet mellom dem tjene som prisme for de historiske brytninger fortellingen dreier seg om.

«Kark» er en roman med marg og bein og fin flyt, skrevet med fynd og klem i et karskt språk, der Lind ikke har falt for fristelsen til å overdrive forsøkene på å bedrive pastisj på sagastilen. Profesjonelt utført, vel verdt å lese.