ALBERT EINSTEIN: Hans navn er blitt synonymt med den distré professoren med viltvoksende hår, fillete klær, briarpipa på snei, ødelagte briller på nesetippen — og med glimt i øyet og tunga ut av munnen. 
Foto: AFP Photo
ALBERT EINSTEIN: Hans navn er blitt synonymt med den distré professoren med viltvoksende hår, fillete klær, briarpipa på snei, ødelagte briller på nesetippen — og med glimt i øyet og tunga ut av munnen. Foto: AFP PhotoVis mer

Einstein lærer oss nysgjerrighet, fantasi og opprør mot autoriteter

Skoleungdom kan lære mer av Albert Einstein enn relativitetsteorien.

||| BOK: Under en middag til ære for Albert Einstein, tok relativitetsteoriens far fram en notisbok og begynte å skrible. Da hedersgjesten ble introdusert, reiste forsamlingen seg og klappet. Einstein fortsatte å tegne og skrive inntil lyden endelig trengte gjennom. Da reiste han seg — og klappet. Einstein antok at applausen var for en annen.

Hans navn er blitt synonymt med den distré professoren med viltvoksende hår, fillete klær, briarpipa på snei og ødelagte briller på nesetippen — vel å merke hvis han har funnet igjen brillene sine. Slik var eksentrikeren Albert Einstein. Etter at han ble kjent, valgte han selv å spille ut rollen som rotehue. Derfor kunne han slippe unna med å spille Mozart på fiolin i stedet for å besvare spørsmål på vitenskapelige konferanser. Artistisk, sjarmerende — og litt arrogant.

Nå foreligger en ny biografi om Einstein, skrevet av den amerikanske kommentatoren og redaktøren Walter Isaacson. Boka er en omfangsrik livsskildring på 682 sider, hvorav de 100 siste er kildehenvisninger. Slik er det gjerne i biografier nå til dags, spesielt hvis de omhandler store menn i historien. Alt i alt er denne faglige tyngden et framskritt fra tidligere mer uvøren omgang med liv, men det er likevel ikke til å unngå at man tidvis tar seg i å etterlyse mer frekkhet og større variasjon, en litteratur med vilje til å utfordre, ikke bare degge med kildene. Isaacson kan ikke klandres for det som ikke finnes, han viser fram et rikt menneskeliv stødig, utvungent og formidlingsivrig, men kanskje er det uortodoksien hos den biograferte som gjør at man savner det grenseoverskridende. «Fantasi er viktigere enn kunnskap», som Einstein ville sagt det.

Det er ikke et dogme man forventer fra en vitenskapsmann. Så var hans begynnelse heller ikke spesielt arketypisk. Som barn ble han kalt «dummen», fordi han var så sein til å snakke, og familien trodde en stund han var tilbakestående. Einstein har gitt denne treige utviklingen æren for at han beholdt barnets åpenhet for livets gåter i voksen alder. Da han fikk et kompass av sin far, ble han fra seg av lykke: Hvilke skjulte krefter var det som fikk magnetnåla til å bevege seg? På skolen var Einstein en einstøing, noe som delvis skyldtes den utbredte antisemittismen i Tyskland, delvis hans distréhet samt at han raskt utviklet en forakt for konformitet. Isaacson kaller ham en «skytshelgen for all verdens åndsfraværende skolebarn».

Einstein kunne være nesevis overfor lærerne. Han strøk ikke i matte, som myten skal ha det til, men han gjorde det ikke spesielt godt i fransk, zoologi og samfunnsfag. En lærer sa til Einstein at han var en «særdeles dyktig gutt. Men De har én stor feil: De gjør aldri det De får beskjed om». Fra Zürich polytekniske skole gikk han ut som en av de svakeste elevene i klassen.

Hans obsternasighet ga ham et ry som bråkmaker. Derfor fikk han heller ingen assistentstillinger ved universitetene, men måtte ta til takke med «inspektør av tredje klasse» på patentkontoret. Der gjorde han unna dagens dont på et par-tre timer. Resten av arbeidstida puslet han med naturlovene. Hans viktigste oppdagelser dukket opp i løpet av noen vårmåneder i 1905 — den mest kjente er relativitetsteorien.

Hans publiserte artikler ble møtt med en påtakelig taushet. Han ble verken berømt eller ettertraktet. Først fire år seinere, i 1909, fikk han sin første universitetsstilling, med dårligere lønn enn ved patentkontoret. Men han var endelig blitt medlem av «horenes laug», som han kalte det.

Einstein var en radikaler som våget å kritisere datidas fremste hjerner, men det var også noe med tiden. Opprøret med det tradisjonelle verdensbildet spredte om seg innenfor alle samfunnsfelt. Picasso, Joyce, Freud og Stravinskij utfordret samtidig konvensjonene på sine respektive områder. Selv om Einstein trodde på absolutter i fysikk og moral, ble hans teori tolket inn i det moderne verdensbildet som opphevet skillet mellom årsak og virkning, orden og plikt, tid og rom. Fundamentet for «all menneskelig tenkning er blitt underminert», som New York Times skrev i en leder. Einstein fikk skylda for oppløsning av moral, abstrakt malerkunst og atonal musikk.

Etter det berømte solformørkelseseksperimentet i 1919, som bekreftet Einsteins teorier, ble han verdenskjent over natta. Likevel fikk han ikke Nobelprisen, som han hadde ventet på siden 1905. Utmerkelsen fikk han først i 1922, og da var han så irritert på komiteen at han ikke tok seg bryet med å dra til Stockholm.

Det nærmeste tiåret ble antisemittismen et prekært anliggende for Europas jøder. Tyskeren Einstein så seg nødt til å flykte til USA. Parallelt vokste det politiske engasjementet. Einstein ble en ivrig talsmann for pasifisme, kosmopolitiske, antirasisme og demokratisk sosialisme. Pasifismen valgte han riktignok å kaste på båten da det ble klart at Hitler var på krigstokt. Det var en passende logikk for en frisinnet sjel: Einstein var pasifist bare i fredstid.

Han berømmelige stahet, som en gang hadde hjulpet ham til å oppdage det ukjente, ble gradvis en hemsko. Omtrent hvert år fra 1931 skrev avisene at han skulle kunngjøre en ny enhetlig feltteori. Han strittet imot den moderne kvantefysikken, ble stadig mer religiøs og hjalp til med å utvikle atombomba. Radikaleren endte opp som konservativ.

Einstein lærer oss nysgjerrighet, fantasi og opprør mot autoriteter

Einstein var ikke alltid like grei mot sine omgivelser. Han dumpet sin første kone, giftet seg med sin tre år eldre kusine og hadde mange elskere på si. Han trodde nemlig ikke på monogami — en pen måte å fortelle konene sine at de måtte finne seg i utroskapen. Da hans første kone døde i 1948, lot han sin yngste sønn råtne bort på et sinnssykehus i Sveits. Men det avgjort mest uspiselige trekket ved mannen, er hans dikt: «Oi oi! Den Hansemann! Av begjær så yr/ ved tanke på sin Dukkelise/at puta hans tar fyr!».

Walter Isaacsons Einstein-biografi er sjangerkonvensjonell, men like fullt høyst leseverdig. Isaacson turnerer elegant diverse lag av hans liv, det som utkrystalliserer seg mellom det offentlige, de løsrevne mytene, Einsteins egen selvforståelse og reaksjonene til hans nærmeste. Fram trer en mangefasettert menneskeskikkelse, skjønt den ligger tett på klisjeen, og på lasset får vi en moral med overføringsverdi til dagens debatt om skolevesenet, dannelse, yrkesfag og teoriens rolle: Einstein fikk ikke suksess fordi han var skoleflink, lydig og konvensjonell, men fordi han gikk motstrøms, var nysgjerrig og stolte på fantasien. Verdien av utdannelse, mente Einstein, «ligger ikke i å lære mange fakta, men i å øve seg opp til å tenke». Det er budskapet fra verdens fremste geni til Stoltenberg-regjeringen.

Anmeldelsen sto på trykk i Ideer-seksjonen i Dagbladet 17. februar 2010.