ANDRE PROGRAM: Forrige lørdag fikk Eirik Søfteland flest stemmer. I kveld måtte første artist forlate programmet. Eirik var videre etter kveldens Metallica-låt. Foto: TV 2
ANDRE PROGRAM: Forrige lørdag fikk Eirik Søfteland flest stemmer. I kveld måtte første artist forlate programmet. Eirik var videre etter kveldens Metallica-låt. Foto: TV 2Vis mer

TV 2: «Århundrets stemme»

Eirik trøkker til - endelig litt energi

Nosizwe Baqwa ble den første som måtte forlate «Århundrets stemme». Vi anmeldte låt for låt.

TV: I sterk konkurranse med «Melodi Grand Prix» på NRK serverte TV 2 andre program i den nye serien «Århundrets stemme». Ti artister ble i kveld til ni i denne serien, som tar for seg ti tiår i musikkhistorien . I kveld var det 90-tallet som fikk «gjennomgå».

Nosizwe Baqwa: «Vogue» (Madonna)

Ingen stor overraskelse at Nosizwe har valgt seg ut Madonna. Hun er litt typen til det. «Vogue» var første singel fra 1990-albumet «Breathless».

Eirik trøkker til - endelig litt energi

Nosizwe prøver å etterlikne Madonna hele veien, og det betyr at det blir ganske stillestående for hennes del - noe som må være vanskelig for en så sprudlende artist. Dansen var viktig i Madonnas sceneshow, og Nosizwe og danserne gjennomfører den delen greit. Men sangmessig virker hun overraskende nølende og usikker, og vokalen sitter ikke så godt som den burde. Hun starter småsurt, men tar seg greit inn etter hvert.

Jannike Kruse: «I Can't Make You Love Me» (Bonnie Raitt)

Den amerikanske bluesdronninga var kanskje ikke den artisten jeg hadde forventet at Jannike skulle tolke, men hvorfor ikke?

Eirik trøkker til - endelig litt energi

Balladen fra ett av Bonnie Raitts mest suksessfulle album, «Luck Of Draw», ble en hit i 1991. Jannike er ikke i nærheten av å matche Raitt, som har en rå styrke i vokalen. Hun står rett opp og ned og foredrar teksten helt greit, men har ikke den nødvendige kraften. Det blir blast og fargeløst.

Eirik Søfteland: «Enter Sandman» (Metallica)

Det føles ganske naturlig for Eirik å gi seg i kast med ett av metalbandet Metallicas største låter, så gjenstår det å se om tv-seerne liker dette på en lørdagskveld. Han har litt å følge opp, etter at han fikk flest stemmer forrige lørdag.

Eirik trøkker til - endelig litt energi

Det blir umiddelbart tydelig at dette er Eiriks hjemmebane. Endelig får vi litt energi. Bandet kan sin Metallica, sjøl om dette kanskje er en aldri så liten softutgave, og Eirik er en grei stand-in for James Hetfield.

Eirik er en god vokalist, og her får han utløp for det på en langt bedre måte enn under den noe masete James Brown-låten forrige lørdag. Og så har han hår til det, også!

Chris Medina: «Creep» (Radiohead)

Denne så jeg ikke komme: Chris Medina tolker britiske Radiohead, britpopbandet som etter hvert dreide inn på mer eksperimentell rock.

Eirik trøkker til - endelig litt energi

Det er ikke mye britpop i versjonen til Chris, som gjør den som en ballade. Litt forsiktig til å begynne med, men så trøkker han til og legger hele seg i sangen. Det er tydelig at teksten betyr mye for ham. Tårene spretter - og ikke bare hos hans norske kjæreste i salen. Chris er smørsangeren i dette selskapet

Guri Schanke: «Öppna din dörr» (Tommy Nilsson)

Låten går nok rett hjem i stua, for dette er mainstream så det holder. Men noen stor utfordring er ikke denne svenske popsvisken.

Eirik trøkker til - endelig litt energi

Guri passer liksom ikke helt inn i dette selskapet, kanskje mest fordi hun ikke først og fremst er popsanger, men musikalartist og skuespiller. Jeg kan skjønne låtvalget, ikke minst fordi hun har turnert med Tommy Nilsson, men tviler på om dette er det som skal til for å redde plassen i denne konkurransen. Ikke en gang litt Carola-vind i håret kan redde dette fra å bli en bleik og høyst anonym versjon av en litt klissete låt. Men fin gitarsolo av Tommy Kristiansen, da. Bandet funker.

Frida Ånnevik: «Joga» (Björk)

At Frida skulle tolke islandske Björk overrasker vel ikke så mange som kjenner hennes musikk og måten hun synger på.

Eirik trøkker til - endelig litt energi

Frida har valgt en vanskelig låt, og hun vet det sjøl. Som hun sier, «jeg angrer låtvalget fordi jeg holder tilbake, mens hun slipper alt ut». Men Frida er sikkerheten sjøl vokalmessig. Hun blir aldri Björk, og det er heller ikke meningen. Hun tolker henne med respekt.

William Hut: «You're Still the One» (Shania Twain)

Dette er derimot en ganske stor overraskelse. Ikke at det er country, for William er slett ikke ukjent med sjangeren, men på hans egne plater er det en mer organisk americana enn det «diskocountry-dronninga» Shania står for.

Eirik trøkker til - endelig litt energi

Dette er riktignok en av hennes ballader, og vokalmessig er den midt i blinken for William. Han lar seg ikke sette ut av at teknikken svikter, og leverer en helt grei versjon. Men han gjør svært lite ut av den. Hvorfor ikke våge litt mer?

Elg: «I Don't Want to Miss a Thing» (Aerosmith)

Elg bomma litt forrige lørdag med sin litt «dvaske» Dylan-tolkning. Her snakker vi om en vokalist (Steven Tyler) som minner mer om Elg sjøl.

Eirik trøkker til - endelig litt energi

Og - her er han atskillig mer bekvem og på plass. Hans tolkning er ikke så langt unna Aerosmiths egen, men han legger inn den lille Elg-vrien som - sammen med strykerne - løfter låten. Om Steven Tyler går lei, er det bare å ringe til den norske elgen med bar overkropp som har beholdt hippiesmykkene fra 70-tallet.

Daniel Owen: «I Want It That Way» (Backstreet Boys)

Daniel la vekt på dansen forrige lørdag, og det gikk ikke så bra. Det gikk mest av alt ut over sangen. I kveld har han valgt en låt med ett av 90-tallets store boyband, Backstreet Boys fra Florida.

Eirik trøkker til - endelig litt energi

Som sist begynner han svakt vokalmessig og tar seg inn etter hvert, men det er ingen kraft der. Det blir dvaskt og bleikt. Danserne skaper litt liv, men igjen er dansen nesten viktigere enn sangen. Det lider også denne låten under. Men de hvinende ungjentene i salen likte det.

Marianne Sveen: «Teardrop» (Massive Attack)

Det tar litt tid før Marianne blir «varm i trøya», ikke minst vokalmessig, men med flere trommer i ryggen kommer også sjøltilliten.

Eirik trøkker til - endelig litt energi

Hun har gjort et modig låtvalg. Massive Attacks trip-hop er ikke det mest familievennlige, men kanskje hun kan gjøre sitt til at flere blir nysgjerrige på en sjanger som hadde sin storhetstid nettopp på 90-tallet.

Mot slutten får hun brukt stemmen for hva den er verdt, og hun får vist hva som bor i henne. Mitt tips er at hun vil henge med lenge.

Neste lørdag er det 50-tallet som skal tolkes.

.