Eit angrep på norske verdiar

REGJERINGAS FORSLAG

om å innsnevre ytringsfridomen her til lands er eit alvorleg angrep på ein kjær norsk verdi. Ingen grunnlovsparagraf har ei så ærverdig historie som den gamle § 100. Få tenkjer på det i dag, men mellom 1814 og 1830 var Noreg det einaste landet i Europa med konstitusjonell ytringsfridom. Aldri verken før eller seinare har vel vesle Noreg vore eit slikt lysande fyrtårn for Vesten og vestlege verdiar, som i desse harde åra, prega av reaksjonære framstøytar.

Om uttrykket «norske verdiar» skulle gi meining, måtte ein av dei vere ytringsfridom i form av prentefridom. Sjølv strengt tolka i 1814, oppheva § 100 førehandssensuren. No vil regjeringa og fleirtalet av stortingskomiteen som støttar forslaget, opne for førehandssensur av ikkje trykte ytringar, om det ligg føre «tungtveiende Hensyn».

EINEVELDIGE MONARKAR

ville ha nikka gjenkjennande til dette. På 1800-talet eksisterte det knapt noko anna offentleg medium enn trykt skrift, men i dag er internett eit viktig politisk medium. Minst like alvorleg er det at regjeringa vil fjerne det spesielle vernet om politiske ytringar. Frimodige ytringar om «Statsstyrelsen» heitte det i den gamle § 100. Det var framfor alt det som gav effektivt brystvern mot den fiendtlege trommeelden på ytringsfridomen i den første heroiske fasen. Det var her dei patriotiske skribentane søkte og fann ly i straffesakene som var reiste mot dei. Det var her det tydelegast kom til uttrykk at nordmennene kunne ytre seg friare om farlege emne enn danskar og svenskar. For kva var farlegare og meir opprørande for den gode smaken enn å kritisere Kongen? I dag kan vi tenkje oss andre «farlege» emne.

PÅ MANGE MÅTAR

var dette sjølve livsnerven i § 100. Det var her noko stod på spel.

Pornografi, blasfemi og personsjikane vart langt mindre alvorleg. Det er viktig å vere klar over at ytringsfridom på trykk opphavleg var oppfatta som eit medium for radikal politisk kritikk. Det var difor det var så viktig at den var grunnlovsfesta.

Såkalla konstruktiv kritikk var verken ukjend eller uvelkomen i det gamle eineveldet. Men det var fordi denne kunne bli regulert etter høve gjennom vanleg lovgjeving. Den store danske rettslærde under det seine eineveldet, Anders Sandøe Ørsted, var svært klar over dette skiljet, og at det var tale om to radikalt ulike offentlege kommunikasjonssituasjonar. «Konstruktiv» kritikk var vesentleg ein dialog mellom undersått og styresmakter.

Konstitusjonell ytringsfridom la derimot det legale grunnlaget for ein medborgarleg samtale borgarar imellom om makta. Med andre ord: Offentleg samtale i det offentlege rommet både var og er noko anna enn å gi uttrykk for «gode» haldningar. Radikal kritikk treng konstitusjonelle garantiar av prinsipiell karakter, ikkje detaljerte føresegner av moraliserande valør. Det er tankevekkjande at eineveldets juristar hadde ei djupare forståing av vilkåra for sann ytringsfridom enn juristane til regjeringa i dag.

DEN UNORSKE HALDNINGA

regjeringa viser i spørsmålet om ytringsfridom føyer seg inn i eit større bilete. Folket skal tuktast til lydnad og «gode» haldningar både av overnasjonale organ som ESA, og av omsyn til religiøse og andre identitetspolitiske verdiar, som ikkje er heimla i Grunnlova på noko vis. Borgarfridomen, som ytringsfridomen, er individuell. At «tungtveiende Hensyn» kan gjeninnføre førehandssensur på norsk jord for første gong på nesten 200 år, er eit alvorleg inngrep i nordmenns grunnlovsbestemte fridom.