Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Nasjonalsangen

Eit varmare land

Spør deg selv, hvilken sang er det som gjør deg til en del av fellesskapet her på berget? Er det «Norge i rødt, hvitt og blått», «Fagert er landet», eller kanskje «Mitt lille land»?

KULTURARV: Jeg vil be politikere og andre som er opptatt av kulturarv, om å gjøre det de kan for å få folk til å synge mer, og fra et større mangfold av nasjonale sanger, akkurat som vi gjorde da ideen om Norge for alvor ble til. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
KULTURARV: Jeg vil be politikere og andre som er opptatt av kulturarv, om å gjøre det de kan for å få folk til å synge mer, og fra et større mangfold av nasjonale sanger, akkurat som vi gjorde da ideen om Norge for alvor ble til. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix Vis mer
Meninger
Anne Sigrid Refsum
Anne Sigrid Refsum Vis mer

Det sies at når en mann gifter seg med sin elskerinne, oppstår det en ledig stilling. Den 11. desember skal Stortinget vedta at «Ja, vi elsker dette landet» er Norges offisielle nasjonalsang.

Stortingsrepresentant Morten Wold (Frp) mener at det «vil være et stolt øyeblikk for mange nordmenn» når dette blir vedtatt. Som sangforsker mener jeg at en slik offisiell status bør åpne for at mange flere sanger kan få elskerinneplassen i befolkningen og bli de facto nasjonalsang.

Spør deg selv, hvilken sang er det som gjør deg til en del av fellesskapet her på berget? Er det «Norge i rødt, hvitt og blått», «Fagert er landet», eller kanskje «Mitt lille land»? En slik tilnærming til konseptet nasjonalsang, har en lang historie. For på det tidspunktet «Ja, vi elsker» fikk den statusen den har, florerte det med nasjonalsanger.

Før VG-lista og Spotify's strømmedata, kunne vi måle en sangs popularitet ved å se på om den solgte godt som skillingstrykk. Mange kjenner til betegnelsen skillingsviser, men strengt tatt er en skillingsvise bare en sangtekst som har vært en del av et skillingstrykk.

Skillingstrykkene var små, billige hefter som ble solgt på markeder og av omreisende kramkarer og visekjerringer. I tillegg kunne folk lære seg sangene utenat og dermed gi dem videre til andre, helt gratis og uten hjelp av papir. Med den utbredelsen som skillingstrykkene hadde på 1800-tallet, fungerte de som en blanding av nettaviser og Spotify i datidas samfunn. For at en sang skulle bli kjent i de brede lag av befolkningen, måtte den ta runden som skillingstrykk.

«Sønner av Norge» omtales gjerne som Norges første nasjonalsang. Den vant en konkurranse utlyst av Selskabet for Norges Vel i 1819, men denne sangen ser vi ikke noe til i skillingstrykkene. Vi kan regne med at den først og fremst var i bruk i studentmiljøer. Det vil si at den ble sunget av noen svært få menn fra det urbane borgerskapet. Hvor nasjonal er en sang som ikke ble sunget av vanlige folk rundt om i landet?

Det var nok heller «Sinklarvisa» av Edvard Storm som var Norges første egentlige nasjonalsang. Åpningsordene «Herr Sinklar dro over salten hav, til Norge hans kurs monne stande» er fortsatt kjent for mange. Denne sangen ble skrevet i 1785, og den ble raskt en stor hit i Danmark og Norge.

«Sinklarvisa» handler om oberst George Sinclair og hans følge av skotske leiesoldater som ble massakrert i Slaget ved Kringen i 1612. Visa handler om en sentral norsk verdi, nemlig å slå svenskene. Det var jo svenskene som betalte skottehæren. Den egnet seg godt til å sette mot i norske bønder: «Sinklarvisa» ble for eksempel trykket som oppmuntring til de vestlendingene som sto klar for å tenne vardene da Napoleonskrigen nesten kom til Norge i 1807. Gjennom hele 1800-tallet og store deler av 1900-tallet hadde «Sinklarvisa» en utbredelse som få andre sanger kunne slå.

På samme tid ble også «Se, Norges blomsterdal» av Andreas Aabel trykt mange ganger, men ellers er det tynt mellom de nasjonalt orienterte sangene på begynnelsen av 1800-tallet.

Først etter 1860-åra skyter trykkingen av nasjonale sanger fart, og da kommer vi også til vår nåværende nasjonalsang «Ja, vi elsker». Denne sangen nådde ut til folket ved hjelp av skillingstrykk, båret på vingene til Bjørnstjerne Bjørnsons ekstreme kjendisstatus.

«Ja, vi elsker» hadde likevel på ingen måte den nesten hellige statusen den har i dag. Snarere enn å være Nasjonalsangen med stor N, ble den trykt i hefter som én av «Fem Viser», sammen med den meget kritiske emigrantvisa «Farvel, du Moder Norge», hvor budskapet snarere er «Ja, vi hater Norge». På 17. mai-fester ble den sunget sammen med «Der er et yndigt land». Melodien ble brukt til alt fra familiefester til en hyllest til den omstridte politikeren Søren Jaabæk: «Jaabæk elsker vi, og landet».

Kan vi se for oss det i dag, at noen i fullt alvor skulle gi ut en sang som begynner med setningen «Ja, vi elsker Erna Solberg, som hun skrider frem»? Men kanskje var det den uhøytidelige bruken som gjorde den så folkekjær?

Sang er et mektig våpen. Sang fører oss sammen, og framkaller følelser som lest tekst ikke makter. Dette har totalitære regimer alltid visst, og hver og én av oss har ansvar for å bruke dette våpenet til noe godt – til å bygge gode og inkluderende fellesskap.

Jeg vil oppfordre politikere og andre som er opptatt av norsk kulturarv til å gjøre det de kan for å få folk til å synge mer, og til å synge et stort mangfold av nasjonale sanger, akkurat som vi gjorde her i landet den gangen ideen om Norge for alvor ble til.

Selv vil jeg slå et slag for «Nordmannen», eller «Mellom bakkar og berg» av Ivar Aasen, også en klassiker fra skillingsvisetiden. Hvis det er én ting nordmenn av alle kjønn, hudfarger og aldre kan enes om – fra Lista til Lebesby – så er det været. Været i Norge er en utfordring fra oktober til april. Bjørnsons hyllest til krigerske konger gjør seg til stas på 17. mai og medaljeseremonier, men når vi står og hutrer på bussholdeplassen i desember er det Aasen som setter ord på hvem vi er: «Fram på vetteren stundom han tenkte: ‘Giv eg var i eit varmare land!’».

Den setningen kan vi også forstå i overført betydning. Vi kan velge å være «eit varmare land», og gi litt av den varmen som er inni dunjakka til menneskene rundt oss, både nær oss og lenger unna. Det ville være noe for oss nordmenn å være stolte av.