Eject Aerosmith

«One more night with u/no stoppin'» synger Steven Tyler som om han skulle vært en struttende 25-åring. Men Aerosmiths trettende studioalbum viser at Tyler og co. ikke er så ustoppelige som tidligere.

Tre av fem Aerosmith-medlemmer har passert 50, og nå er det rett før rock'n'roll-krampa tar dem alle mann. Mens gløden, låtene og en umiskjennelig fot for stor, grom, klassisk hardrock uten unntak har vært på Aerotsmiths side etter at gitaristene Joe Perry og Brad Whitford ble med i gruppa igjen midt på 80-tallet, er slitasjen denne gangen påfallende.

Tyler og Perry virker lei av å være evig unge rockstars. Idéfattigdommen preger låtene, og som en konsekvens må Boston-legendene ty til gamle, anmassende triks fra læreboka for blues- og boogiebasert hardrock. De glimter til innimellom, eksempelvis på singelen «Jaded» og på «Sunshine», to signaturlåter som viser at Aerosmith lager tunge og lett pompøse halvballader som få andre. «Jaded» er et bevis på hvilken enorm force Aerosmith har i soundet sitt, Tylers vokal er eksempelvis totalt uforliknelig. I «Trip Hoppin'» har også Perry funnet overskudd i bluesavdelingen, med god hjelp fra Tower Of Power. Bruken av elektroniske loops i et par andre låter er imidlertid lite vellykket.

Sannheten om Aerosmith i del to av karrieren er at de helt og holdent er avhengige av ekstern hjelp. På «Just Push Play» produserer Tyler og Perry for første gang i all hovedsak sjøl, med et ønske om et noe mer rufsete lydbilde enn på «Nine Lives» (97) og «Get A Grip» (93). Resultatet er at de gamle heltene snur idébunken sin sjøl, uten injeksjonen og det visjonære blikket fra en innleid gløgging.

Heltene er trøtte nå, de bør få hvile seg.

HVIL DERE, NÅ: De gamle heltene i Aerosmith viser tydelige tegn på aldring, mener vår anmelder.