Ekeland får sitt museum

Arne Ekeland var en opprører og en paria. Han ble uglesett fordi han var kommunist og fikk ikke de monumentale utsmyknings-oppgavene han var eslet til. Men hans posisjon i norsk billedkunst kan ingen ta fra ham.

Rolf Millidahl, ildsjel i Ekeland-stiftelsen og sambygding med Arne Ekeland, har arbeidet for å realisere planene om et Ekeland-senter siden kunstneren døde.

Ekeland utåndet ganske unisont med OL-ilden på Lillehammer, 28. februar 1994. Etter den tid har stiftelsen sørget for at publikum har tilgang til Ekelands atelier, Lia, på Bøn i Eidsvoll. Selv kalte han det Temp-let. Det er satt i stand og ryddet på dugnad. Akershus fylke har bevilget penger til det mest nødvendige vedlikeholdet. Noe fullverdig Ekeland-museum ble det ikke. Men nå har Akershus fylkeskommune falt for ideen om å reise et eget Ekeland-senter.

Full bredde

- Målet er å få til et skikkelig Ekeland-galleri, et museum, der vi kan vise hans kunst i stor bredde. Aller helst her i Eidsvoll, hvor han bodde det alt vesentligste av sitt liv. Men vi er også åpne for andre alternativer, sier Rolf Millidahl.

- Arne Ekelands kunst kan stilles ut overalt.

Etter at Akershus fylkeskommune denne måneden bevilget 600000 kroner til prosjekteringen av et eget Ekeland-senter, er ildsjelene nærmere målet. Prosjektgruppa, der Millidahl representerer stiftelsen, skal blant annet utrede lokaliseringer og vurdere om det fins egnede lokaler eller om man skal satse på nybygg.

- Vi er i gang! Drømmen hadde vært å få Ekeland-senteret i tilknytning til det planlagte Rikspolitisk senter. Sekundært kunne vi tenkt oss et bygg i nærheten av Riksbygningen. Det ville samlet utgjort et kulturelt sentrum med tyngde. Slik kunne Ekeland-senteret og de andre institusjonene dra nytte av hverandre, ha felles tjenester og få en synergieffekt ut av naboskapet.

Ekeland-museet, Riksbygningen og Rikspolitisk senter kan bli et sted reisende på Gardermoen, ti minutter unna, kan oppsøke når timene går sakte i ventehallen.

Malte fabrikkene


Prosjektgruppa har også kastet sine øyne på Mago, en kraftstasjon et par steinkast oppi And-elva fra Riksbygningen, og på de maleriske teglsteinsbygningene langs Andelva i Bønsdalen, like ved Ekelands atelier. Nøyaktig hvor senteret skal ligge, kan bli avgjort før sommerferien. - Ekeland har malt både fabrikkene og Mago, så det hadde vært helt akseptable alternativer, sier Millidahl.

Først når prosjektgruppa har tatt et stedsvalg, kan man begynne på kostnads-overslagene. Millidahl vet ikke hvor mange millioner som vil rulle.

- Men det fine nå er at vi ser politisk vilje til å gi folket et Ekeland-senter. Han var en av våre største. I vårt århundre er det Munch og Ekeland som ruver, mener Millidahl.

- I løpet av tre år, og i god tid før 100-årsjubileet for Ekelands fødsel i 2008, håper jeg senteret står klart. Men mye avhenger av bevilgningene.

Spredt og tæret


Med et Ekeland-museum på plass håper Millidahl at også lagringsproblemet skal få sin løsning. I dag er nemlig bildene hans spredt rundt omkring. Mange står i magasinene under Henie Onstad Kunstsenter, en del står i Ekelands atelier og andre ting er lagret hos private. Nå er planen å få samlet mye av kunsten under ett tak. Både tegninger og malerier.

- Lagringen har vært et problem, vedgår teknisk konservator Walfried Brandt på Henie Onstad Kunstsenter. Han har selv stått for restaureringen av flere Ekeland-bilder som har vært tæret av tidas tann. Ekeland hadde ikke noe sterkt forhold til bildene han var ferdig med.

- Han var disiplinert og jobbet meget hardt. Men når han først var ferdig med et bilde, så hadde han sagt sitt. Da ble de enten stuet bort eller rullet sammen. Noen ganger med det som følge at de ble skadd. Vi har klart å restaurere og reparere mye, sier Brandt.

Han har fått et svært nært forhold til Arne Ekelands kunst gjennom nærkontakten med lerretene.

- Det har vært utrolig interessant. Nå har vi registrert 138 malerier, noen av dem er i privat eie. Og 900 tegninger med stort og smått. Enkelte kjennere av Ekeland mener han raget enda høyere som tegner enn som maler. Det sier ikke rent lite, mener Brandt.

Arne Ekeland kunne skrevet seg inn i kunsthistorien som både tegner og maler, helt uavhengig. Flere ville forstått hans storhet dersom han ikke var blitt offer for den kalde krigens kommunistfrykt.

- Det var mye derfor han ikke fikk de monumentale oppdragene han ønsket seg, og skulle hatt. Men han ga blanke, og malte monumentalt likevel!

Pluss bilde av Arne Ekeland.