TALERSTOL Hvorfor skal vi få vite at massemorderen fra 22. juli mener at regjeringsbygget ikke bør rives? Foto: Berit Roald / Scanpix
TALERSTOL Hvorfor skal vi få vite at massemorderen fra 22. juli mener at regjeringsbygget ikke bør rives? Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Ekko av massakrene

Ny 22. juli-dokumentar hemmet av tidsklemma.

ANMELDELSE: Å sette seg ned og lese 22. juli-bøker er en prøvelse. Uansett hvor fjernt du er fra de groteske begivenhetene, blir du dratt inn i ødeleggelsene, og du får selv kjenne et fjernt ekko av skadene. Du mister rett og slett fokus. Konsentrasjonen blir borte. Det blir umulig å svare på hva som er viktig og ikke viktig i disse bøkene, hvor vellykkede de er, hva forleggerne kan ha tenkt ved å gi dem ut. Det blir tullete å påpeke småfeil og uheldige formuleringer, det blir håpløst å vurdere de svulstige formuleringene om «verdier» som florerer. Hvem er jeg til å mene noe om dette?

Hvor var jeg under krigen, pappa?

22. juli-massakrene er en kjede av handlinger. Ett menneske satte i gang prosesser som bredde seg utover i samfunnet, og etterhvert involverte flere og flere: først hundrevis, så tusenvis, etterhvert alle. Alle de direkte involverte forsøker å sortere kaoset, muntlig og skriftlig.

Å sette ord på det absurde
Fortellingene gjentas og gjentas, detaljene sorteres, mistes og gjenfinnes, uforståeligheter blir mindre uforståelige. Et behov for å sette ord på det absurde er utvilsomt, akkurat som det for noen kan være behov for ikke å sette ord på ting. Ikke ennå. Noen trenger mer tid enn andre. Noen fortellinger kan ikke komme før om lenge.

Mange historier vil aldri bli fortalt — enten fordi de er altfor brutale eller fordi de føles ubetydelige.

Ekko av massakrene

Skjellettet av begivenheter vil snart være fastlagt. Aviser og TV har levert stadig mer komplette skjemaer, de sorterer og omsorterer, brikkene faller på plass. Den helt store sjefsrekonstruksjonen foretas av politiet og riksadvokaten og skal rulles ut fra påske og fram til sommeren i rettssalen. Forsvarere og tiltalte skal supplere med sin versjon. Dertil får vi en serie tunge rapporter fra interne granskinger og offentlige kommisjoner.  

Det blir mange bøker
Det er alt kommet en god del bøker, og flere blir det. Alle forlag har diskutert hva de skal gjøre i kjølvannet av katastrofen, og noen av de tyngste sponsorene for litteratur i Norge — Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening — har bevilget store, ekstraordinære midler til 22.juli-etterarbeidet.

Bøkene hittil deler seg i fire kategorier. Ganske raskt ble det gitt ut tre «minnebøker» med foto, klokkeslett, kongetaler, twittermeldinger og roser. Litt utpå høsten kom de første jeg-beretningene: Emma Martinovic' «Lever» og Sønstelie-familiens «Jeg lever, pappa», der vi blant annet fikk være med til Kilimanjaro. Like før jul kom den første dokumentaren, Kjetil Stormarks «Da terroren rammet Norge», en murstein på nesten 500 sider som rekonstruerer minutt for minutt hva som skjedde, ispedd glimtvise øyenvitneskildringer.

Når det har gått noe mer tid, vil vi få mange bidrag i en fjerde sjanger — de reflekterte ettertankene, analysene og ideologiske diskusjonene. Noen bøker har allerede vært inne på disse sporene: Øyvind Strømmens «Det mørke nettet», Lisa Bjurwalds «Europas skam» og Joakim Hammerlins «Terror og demokrati».  

Portrett av en dag
Det ferskeste tilskuddet til bokhandlenes 22. juli-hylle er Stian Bromarks «Selv om sola ikke skinner — et portrett av 22. juli». Bromark har fått støtte både fra Fritt Ord og NFF, og han portretterer denne ulykkesdagen ved hjelp av egne intervjuer og skriftlige kilder. Metoden er den samme som Stormark brukte, men Bromarks bok er under halvparten så tjukk og stopper rett etter at morderen er tatt.

De muntlige kildene hans er stort sett andre enn Stormark sine, men beretningene skiller seg ikke særlig ut.

Det er blitt en uhyggelig spenningsbok, slik også Stormarks bok var det. Det er et forferdelig driv i begivenhetenes gang, fra den solfylte dagen før, gjennom morderens ulike bevegelser parallelt med «landsmoderens» tale mens det høljregner på Utøya. Hele tiden vet du jo hva som skal skje.

Du vet at det skal komme en liksom-politimann til øya og at godtroende idealister skal hjelpe ham å bære en tung kasse i land.

Hvert eneste sted i beretningen ser du små muligheter til at noe kunne dreid begivenhetene, men du vet at det ikke skjer. Ja, det er et helvete bare å lese om det.

Bisarr sammenlikning
Og det føles absurd å påpeke feil, slikt som at forfatteren blander «fauna» og «flora», at han feildaterer palestinske selvmordsbomber til 70-tallet eller at han presenterer følgende bisarre sammenlikning, etter at Eskil Pedersen har ønsket velkommen med høystemte fraser: «Tilbake fikk han jubelrop som nesten kan måle seg med de revolusjonæres utenfor Bastillen 14. juli 1789.» Hvem var der?

Det er ikke noe galt med Bromarks prosjekt, og det er anstendig gjennomført. Han har fått støtte, han har levert bok.

Ekko av massakrene

Han har bare vært forferdelig uheldig med timingen.

Ikke bare er nesten alt faktastoffet (jeg har ikke finsjekket, men la ikke merke til noe nytt under lesningen) allerede kjent og lagt fram på samme måte hos Stormark, men det er dessuten bare noen fattige uker til alle disse opplysningene vil måtte justeres og oppdateres med rettssakens funn og kommisjonenes framstillinger.

Det vil også komme flere førstehåndsbøker, og de vil lett skygge over vitnefragmentene hos Bromark.

Jeg kan tenke meg at han har følt dilemmaet sterkt når han skulle «hoppe etter» Stormark. Hvordan skulle boka bli noe annet? Løsningen ble å legge inn noen drøftende passasjer. Blant annet argumenterer han i ti sider mot manifestet. Men også den analysen vil raskt bli forbigått.

Bromark er blitt offer for sin egen tidsklemme, og han har nok selv vært så preget av skadenes ekko, de figurative rikosjettene fra massakren, at han kanskje ikke så det.

Vi får håpe at de neste bokutgivelsene på dette bitte lille og likevel så enorme feltet blir noe annet enn dubletter av det som allerede er kommet. Både Ali Esbati, som selv var på Utøya, og Erika Flatland, som utga en rystende bok om Beslan-massakren i fjor, er blant støttemottakerne. Fra dem kan vi kanskje vente oss mer refleksjon og analyse. Jeg er mer skeptisk til de journalistiske prosjektene som også er meldt inn. Det er viktig at det gis ut bøker, men de må ha sin egen berettigelse og ikke tilsammen bli en grøt av gjentakelser, honnørord og panikk.
  

Leste boka fem ganger
Jeg ringte for et par dager siden til en kollega som hadde to av sine tre barn på Utøya. De ble ikke drept. Jeg spurte henne hvordan de opplever denne store produksjonen av bøker, og hun svarte at hennes yngste datter — som ikke var på Utøya — hadde lest «Jeg lever, pappa» fem ganger. Datteren orker ikke lese aviser, orker ikke se bildene av drapsmannen, men hun vil sette seg inn i det som hadde snudd familien opp ned. Her kan bøker være rette kanal.

Bøker som gir en samlet framstilling, bøker man kan gå ut og inn av i eget tempo, skrevet uten tanke på umiddelbar uttelling hos det mediablaserte og kjøpesterke publikum.

Min kollega fortalte at det de alle synes er verst, er all plassen drapsmannen gis til å uttale seg om det ene og det andre. At han for eksempel mener at høyblokka ikke skal rives, oppleves som absurd å lese om. Hvorfor i all verden skal hans synspunkter på sånt få plass?

Har han altså erobret den scenen han higet etter?