BLODBAD:  Skadde britiske soldater på vei bort fra fronten og skyttergravene på vestfronten under første verdenskrig. Foto:  REUTERS / NTB Scanpix
BLODBAD: Skadde britiske soldater på vei bort fra fronten og skyttergravene på vestfronten under første verdenskrig. Foto: REUTERS / NTB ScanpixVis mer

Ekko fra et blodbad

Det er hundre år siden krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger. Vår tid har skremmende likhetstrekk med katastrofens årsaker.

Kommentar

UT MOT HAVET, på Kruttårnskollen utenfor marinebyen Stavern, er det oppført en pyramide i granitt. Sjømennenes minnehall ble reist i takknemlighet overfor alle de som mistet livet på sjøen under første verdenskrig (1914 - 1918). Siden kom de falne fra neste verdenskrig med. I pyramidens krypt er det elleve koppertavler der det er risset inn navn på til sammen 1892 omkomne fra 1. Verdenskrig og 17 tavler med 3456 omkomne fra 2. Verdenskrig. I tillegg er det minnebøker med 2014 navn. I alt 7362 sjøfolk. Over hele Europa, ja i alle verdensdeler, finnes det minnetavler over de falne fra verdenskrigene. I år vil det bli lagt ned kranser og holdt taler ved de fleste av dem. Spørsmålet er om vi er villige til å lære av det første verdensomspennende blodbadet.

FØRSTE VERDENSKRIG la fire imperier i grus (det tyske, det russiske, det ottomanske og Østerrike-Ungarn). Det britiske imperiet ble sendt i knestående og skulle aldri reise seg til gamle høyder. USA ble en stormakt. Mer enn 65 millioner soldater fra 30 land slåss i den store krigen, og nesten 10 millioner ble drept. Da det hele var over var verden blitt mørkere og helt forandret. I Russland tok den autoritære sosialismen makten med konsekvenser fram til murens fall i 1989. I Italia og Tyskland vokste det fram fascisme og nazisme. Da det nervøse fredsnachspielet var over, falt verdensøkonomien sammen i krakket i 1929. Vi fikk psykoanalysen, kvinnelig stemmerett og nye uttrykk i alle kunstformer. Virkningene fortsetter til denne dag.

LIKEVEL KAN IKKE historikerne bli enige om hva som var årsakene til utbruddet av første verdenskrig. Var det tysk stormaktspolitikk? Britisk redsel for å miste hegemoni? Krigsplaner og opprustning som ikke kunne stanses eller endres? Skuddene i Sarajevo? Stolthet og stivsinn i keiserdømmer på dødsleiet? Diplomati uten innsikt og kvalitet? Var krigen rett og slett en politisk arbeidsulykke? Selv etter hundre år er det ikke gitt noen samlet og overbevisende forklaring. Det som derimot er klart, er at verden i 1914 hadde tydelige likhetstrekk med vår tid.

EN SOM PÅPEKER DETTE er historikeren Margaret MacMillan som er professor ved Oxford, og en sentral forsker når det gjelder første verdenskrig. Hun vektlegger hvordan krigen brøt ut i globaliseringens første fase, preget av internasjonal handel og investeringer. Det var en tid der moderne kommunikasjon ble skapt med telegraf, telefon og trådløs radio, ikke ulikt internettrevolusjonen. All transport (biler, fly, jernbane) fikk større hastighet og omfang, og det vokste fram nye industrier innenfor elektronikk og kjemi. Det hersket også en utbredt frykt for terror, både den nasjonalistiske og den anarkistiske. Samtidig fantes en klippefast tro på at moderne kriger ville være raske og effektive. Alt i alt var krigens forløp preget av store sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske endringer. Det hele er nokså gjenkjennelig.

DE POLITISKE OG MILITÆRE parallellene til vår tid finnes over alt. Frykten for terror er blåst opp til slike dimensjoner at kontrollapparatene truer demokratiets og rettsstatens grunnlag. Midtøsten ser ut som en replika av konfliktene på Balkan. Feiltakelsene når det gjelder krigens muligheter er i deprimerende grad den samme. «Kirurgisk» bombing og høyteknologisk krigsmateriell skulle effektivisere, ja nesten humanisere, væpnede konflikter. Det la Irak i ruiner og førte landet inn i en uendelig borgerkrig. Resultatene i Afghanistan er av samme karakter. Vestens militærapparat er beregnet på en tydelig fiende som ikke lenger finnes. I Syria er det over tusen forskjellige opprørsgrupper. Vi ser også endringer i styrkeforholdet mellom de mektigste nasjonene, ikke ulikt kappestriden mellom Storbritannia og Tyskland forut for 1914. USA er fremdeles en supermakt, men rekkevidden og styrken er ikke lenger den samme. Kina stiger raskt, og det pågår et våpenkappløp i Stillehavsregionen.

SLIK SKAPES NY ustabilitet gjennom uløste konflikter, nasjonal stolthet, streben etter hegemoni, regionale kriger og kappløp om råvarer og andre ressurser. I 1914 var et pistolskudd nok til å utløse katastrofen. Hundre år etterpå hører vi et ekko fra Sarajevo. Spørsmålet er om vi vil lære av det vi hører.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook