PARALLELL OFFENTLIGHET: Arbeiderbevegelsen hadde sine egne tidsskrifter og teatergrupper. Her fra 1. mai i i Oslo 1950. Foto: Scanpix.
PARALLELL OFFENTLIGHET: Arbeiderbevegelsen hadde sine egne tidsskrifter og teatergrupper. Her fra 1. mai i i Oslo 1950. Foto: Scanpix.Vis mer

Offentlighet og fragmentering:

Ekkokamrene var her før Facebook

Arbeiderbevegelsen, målrørsla og avholdsfolket laget sine egne offentligheter.

Kommentar

«Falske nyheter», sier du? «Metoo»? Nylig ville jeg gjerne lansert en tredje kandidat til «årets ord», nemlig «ekkokammer». Ordet har økt voldsomt i bruk de siste to årene, som standardbetegnelse for det trykkende digitale forsamlingsrommet der alle perspektiver og informasjonssmuler som kan bygge opp under rådende teori, angst eller forurettelse hilses velkommen, og kjettere ble kjeppjagd. Den lange rekken av kommentarer som har vært skrevet om «postfaktasamfunnet», om «confirmation bias», om fragmenteringen på sosiale medier, om hvordan vi ikke fører samme samtale lenger, men samles i Facebook-grupper der konspirasjonsteoriene brer om seg og mistenksomheten yngler, har delvis handlet om disse rommene.

Den nye boken «Allmenningen», gjennomgangen av norsk offentlighets historie som er redigert av medieprofessor Jostein Gripsrud, kunne kanskje fått fingeren på «send»-knappen til å nøle. Den minner om at ekkokamre ikke er noe nytt. I boken viser forfatterne blant annet hvordan innføringen av allmenn stemmerett og fremveksten av massemedier ble fulgt av en oppstykking i forskjellige underoffentilgheter på første halvdel av 1900-tallet. Avholdsfolket, målrørsla og kristenfolket er alle eksempler på sterke bevegelser med sine egne organisasjoner, møter og tidsskrifter, og sitt eget kulturliv. Det er snakk om store grupperinger av mennesker med agendaer og interesser som mener å stå i motsetning til den dominerende, overgripende, «nøytrale» offentligheten; for mange et fjernt sted der deres egne erfaringer ikke ble representert. Forfatterne peker på at flere av disse offentlighetene var en slags «leiroffentligheter», som nærmest tilbød komplette alternative systemer til den sentralstyrte offentligheten, som ofte skulle holdes rene for påvirkning utenfra, for musikk eller litteratur fra andre leire. Arbeiderbevegelsen var blant de sterkeste leiroffentlighetene, med sine egne medier og teatergrupper og leksikon.

Beskrivelsene av disse parallelle kretsløpene minner om beskrivelsene av parallelle samfunn som fryktes i dag. Men de inngår også i en historie om motsetninger som brytes på fredsælt vis, og som, i alle fall etter hvert, vedblir å være deltagende både i de demokratiske prosessene og den overgripende offentligheten.

Kanskje er en av hovedforskjellene på den gang og nå at alle nå kan kikke inn i ekkokamrene, være observatører til den selvforsterkende argumentasjonen inne i boblene der de fleste er enige i et sett premisser som observatørene selv ikke tar for gitt. Det kan virke fremmedgjørende og forstyrrende. Men det er ikke noe nytt.

Samtidig minner de historiske linjene om at det ikke er skjebnebestemt at ekkokamrene ikke lukker seg helt og blir fiendtlige og krigerske overfor de som lever og tenker annerledes. Det må gå skytteltrafikk fra de små leirbålene og ut til det store. Å holde disse veiene åpne er fremdeles en jobb som ikke kan skulkes.