Ekmans store fabel

Fabel som ikke kan måle seg me Ekmans store sosiale romaner.

BOK: Samme år (2000) som Kerstin Ekman utga første bindet i sin store Ulveskinns-trilogi, kom «Urminnes tegn» på svensk. Det er en sagn- eller fabel-aktig fortelling med handling lagt til det samme norrlandske landskapet som trilogien og Nordisk Råd-prisvinneren «Hendelser ved vann».

Landskapet

Ekman kan dette landskapet ut og inn. Hun kjenner trær og planter, fuglenes flukt over himmelen og dyrenes tråkk i myr og på vidde. Hun kjenner også mentaliteten og levemåten til menneskene som har bebodd disse traktene. Deres språk er hennes språk, deres historier er hennes historier. Få forfattere kan med større rett sies å være forankret i et bestemt landskap. Denne vitenen og samhørigheten preger også «Urminnes tegn». Som beretning er den imidlertid ganske annerledes enn de nevnte. Handlingen er nok stedsbestemt, men rommet er like fullt mytisk. Tida er mytens og sagnets tid, og de personene som befolker historien, er nærmest for prehistoriske å regne, nærmest halvt mennesker, halvt dyr.

Poetisk

Utgangspunktet er en strid mellom ulvefolket og bjørnefolket, og det er de to menneskeliknende vesenene Skimt og Sjorpha historien forteller om. De kommer fra hvert sitt folk, noe som gjør begge tvilsomme når de slå seg sammen. De tvinges på flukt, får et barn som blir fratatt dem, får tvillinger som seinere begir seg på leiting etter sin forsvunne storebror.

Det er elementært spennende, men det er ikke storyen som er denne romanens pre. Atter en gang er det den poetisk-dvelende beskrivelsen av natur og landskap som løfter framstillingen. Og det lyder enda bedre i den originale språkdrakta, det skal sies, selv om Jo Ørjasæters oversettelse er upåklagelig.

Måle seg med Ekmans store sosiale romaner kan likevel ikke denne fabelen. Men mens vi venter på siste bind i trilogien, er den i alle fall verdt den tida det tar å lese den.