Eks-diskoprinsen

Det går mest i krautrock når Hamar-hipsteren gjør sin ordentlige solodebut.

|||ALBUM: Hamar-mannen Thomas Moen Hermansen har i over 15 år vært en sentral, men sikkert for mange usynlig figur i den norske klubbmusikken — som DJ, produsent, plateselskapssjef og mentor for unge og miksevillige musikkentusiaster i hovedstaden.

Sammen med makker Hans-Peter Lindstrøm har han også æren for å ta grep om space-discoen og gjøre den til en verdenskjent Oslo-sjanger.

Masse bassNå er Hermansen, under aliaset Prins Thomas, ute med sitt første skikkelige soloalbum, og her går det hovedsakelig i tung, hypnotisk og repetitiv krautrock. Det vil si at masse bass, «ekte» trommer, keyboards og gitarplukking flettes sammen til et funklende og prismeaktig uttrykk. Prinsen spiller dessuten nesten alle instrumenter selv, noe som nok er med på å skape en varme og nærhet i en sjanger som gjerne forbindes med kjølighet og stringens.

Sporet «Slangemusikk» holder det tittelen lover; det er buktende og dovent, men slettes ikke ufarlig. Hør bare de foruroligende klikke-lydene i bakgrunnen, de lyser som gule øyne i jungelmørket.

Og sånn kan man fortsette med flere spor her — for det er bildeskapende og veldig fargerikt, tross et noe monotont førsteinntrykk.

Ganske loddent«Ørkenvandring» og «Sauerkraut» skaper også denne følelsen av å være på farten, mens det først på «Wendy Not Walter» kommer noe disco-musikk egnet for de som er godt i farten.

Kanskje kan man si at Lindstrøm savnes her, med sin meloditeft og frekke rytmikk. Og kan hende du oppfatter Prins Thomas som litt mer lodden enn frisk når han er alene, selv om han stadig veksler mellom de to polene.

Men foretrekker du duoens «II»-plate fra i fjor framfor Lindstrøms glattere pop-utforskning med vokalisten Christabelle, så vil du garantert like denne turen ned prinsens gate.

Eks-diskoprinsen