Eksempelets makt

Det er lett å bli sentimental, men vi må ikke glemme at disse menneskene er lykkejegere som kynisk benytter sine barn som politiske gisler.

BARNEKONVENSJONEN: «Barnekonvensjonen ble selvsagt ikke skrevet for å beskytte lykkejegere. Det var alle de andre. De fra land i Afrika vi ikke helt klarer å uttale navnet på», skriver forfatteren satirisk. Bildet viser en demonstrasjon, i regi av organisasjonen PRESS, i 2012. Foto: Anette Karlsen / NTB Scanpix
BARNEKONVENSJONEN: «Barnekonvensjonen ble selvsagt ikke skrevet for å beskytte lykkejegere. Det var alle de andre. De fra land i Afrika vi ikke helt klarer å uttale navnet på», skriver forfatteren satirisk. Bildet viser en demonstrasjon, i regi av organisasjonen PRESS, i 2012. Foto: Anette Karlsen / NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

Nærmere 650 asylbarn bor fortsatt i Norge fordi foreldrene ikke er myndighetstro og river barna opp fra sitt nærmiljø, sine venner, skolegang, helsetjeneste, tilgang på klær og mat, og reiser hjem dit de kom fra. Disse barna utgjør en selvsagt en trussel mot Norges økonomi, velstand og sikkerhet, og vi må derfor benytte vårt maktapparat til uttransportering. Det er også betydelige innvandringspolitiske hensyn å ta. Heldigvis setter staten inn ressursene der de trengs, og heldigvis er staten kompetent nok til å tolke FNs Barnekonvensjon slik at vi har full juridisk dekning for å rydde opp.  

For i denne litt plagsomme FN-konvensjonen fra 1989, ratifisert av Norge i 1990 (å ratifisere betyr å gjøre gjeldende, slik at der en konvensjon er i strid med norsk lovverk, har konvensjonen høyest rang — man kan jo lure på hva man tenkte da man underskrev) finner vi formuleringer som at de landene som har signert skal "treffe alle egnede tiltak for å sikre at barnet beskyttes mot enhver form for diskriminering eller straff på grunn av sine foreldres, sin verges eller familiemedlemmers stilling, virksomhet, meningsytringer eller tro."  

Her må vi selvsagt stikke fingeren i jorda og tenke på konsekvensene. Ei lita jente her, et par små gutter der, foreldre har de også. Straks har 650 mennesker vokst til kanskje 1500. Hvordan skal vi som nasjon kunne takle det? Og om disse kanskje 1500 får bli, hvor mange vil ikke da komme rekende å kreve det samme? Kyniske foreldre som ikke har andre tanker enn å benytte egne barn som pressmiddel for et norsk pass. Det var ikke det som var intensjonen med Barnekonvensjonen. Ikke slik vi tolker den. Hvor mange barn kan det ikke bli til slutt? 2 000? 5 000? Pluss foreldre. 15 000 mennesker?  

Det er lett å bli sentimental, men vi må ikke glemme hvor disse menneskene kommer fra. Det er ofte fra land der man ikke hele tiden blir torturert og trakassert, bare sånn av og til, og bare er sånn gjennomsnittlig fattig. Innlagt vann har de også flere steder der nede på Balkan, Vestbredden, i Kurdistan. Dette er lykkejegere som kynisk benytter sine barn som politiske gisler i et spill om å karre seg oppover i den globale næringskjeden. Går det dårlig hjemme, løper man dit pengene er. I ti —tolv år har de mest standhaftige holdt ut her i Norge, med barna som skjold mot systemet. Slike truende horder av opportunister krever resolutt motstand. Det nytter ikke å fire.

Slik sett burde man vært litt forutseende i 1990. Vurdert konsekvensene framover i tid. For akkurat her er det noen riktig brysomme formuleringer i Barnekonvensjonen, der man "påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål."  

Barnekonvensjonen ble selvsagt ikke skrevet for å beskytte lykkejegere. Det var alle de andre. De fra land i Afrika vi ikke helt klarer å uttale navnet på. Litt synd å si det, men for å kalle en spade en spade: De som kommer fra land der folk har så lite midler at de aldri vil kunne overskue å sette seg i gjeld til langt opp over ørene og kjøpe en smuglerbillett til Norge. Det er dem denne konvensjonen egentlig gjelder for.   

I lys av dette blir litt ynkelig når disse fedrene står der og snufser, foran kona som later som hun ikke får fram et ord, og bak der igjen barna som far sikkert har bedt om å se mest mulig redde ut, når vi vet at dere skal tilbake til et sted der alle vil dere vel. Et sted der etniske motsetninger fra ti år tilbake ikke gjelder lenger. At barna kanskje til og med er født her i Norge, og sånn sett har levd hele sitt liv i Norge, er bare en halv sannhet. De har jo levd dette livet i en tilnærmet etnisk boble, der deltakelsen i det norske samfunn har vært moderat. Barnekonvensjonen ble ikke skrevet for at barn skal få bo der tilfeldige lekekamerater bor. Tvert imot påtar Norge seg "å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel" ved hjemsendelsen nettopp fordi barna da får leke med likesinnede i det landet hvor de etnisk sett hører hjemme.  

Det er snart valg. Heldigvis ønsker ikke norske politikere å framstå som handlingslammede stakkarer. De viser handlekraft. Henter ut småbarn og foreldre nattestid, når de sover og blir så forvirrede og redde når politiet vekker dem at de ikke makter å gjøre motstand. Det er makt i et godt eksempel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.