Eksemplarisk fra Cuba

«Når det kommer til stykket så vet leseren at det lyves for ham, så hvorfor late som om man ikke lyver?» spør Estévez i en roman, som med sine mange såkalte metaplan blir vel insisterende i sin ærlighet.

Abilio Estévez (1954) er født i Havanna, utdannet i spansk litteratur og filosofi, og har tidligere utgitt diktsamlinger, noveller og dramatikk. «Ditt er riket» er da også preget av at den er skrevet av en skjønnlitterær akademiker. Vi befinner oss på «La Isla» på Cuba i tida før revolusjonen i 1958.

Stedet, øya eller øyene «La Isla», ble grunnlagt av Gudfaren som, liksom Castro, stammet fra Galicia. Nå styres den bl.a. av en barbeint grevinne som er gal. Gale er forresten de fleste her, også de to tvillingsøstrene som har vokst opp på en kirkegård, og hvis mor en gang reiste over havet med en flokk tiggere. Tingo-skjønner-ikke, som kanskje skjønner mest av alle, homoseksuelle Polo, lærer Kingston som lever på sitater, og et utall andre fantastiske skikkelser.

Bilde på Cuba

I den grad det er erotikk her, så er det mellom far og datter, bror og søster, mann og mann. Og i den grad det er noen handling, så består den av en rekke uforklarlige hendelser; forsvunne sønner, Den barmhjertige jomfru som forsvinner, en gammel mann som kanskje er Vårherre selv, og endelig Den sårede som likner Frelseren og som blir funnet svøpt i et blodig kubansk flagg.

For «La Isla» er rg et bilde på Cuba; «en filial av helvete», «verdens rasshøl». Og Estévez imponerer idet han makter å formulere sin paradoksale kjærlighet til denne øya med «et forbannet folkeferd», etterkommere etter tungsinnede spanjoler og torturerte negerslaver. Og hvis liv går ut på å fortrenge den brennende heten, dorskheten, tida som ikke går, med «rom, musikk, dans, hedenske religioner, kroppen, kroppen til fortrengsel for ånden».

De store døde

Estévez avslører også en imponerende kunnskapsmengde vist blant annet ved de mange henvisningene til De store døde; forfattere, billedkunstnere, komponister, helgener, historiske skikkelser - som til en viss grad også deltar, bl.a. der «Stalin hygger seg med staken til Eugenie de Montilo».

Personlig har jeg problemer med bokas blanding av formell kompleksitet og billedlig overtydelighet, samtidig som de mange isolerte fortellingene har en slik overflod av fantasirikdom at de slår hverandre litt i hjel. Noe slitne virker vel kanskje også Fortellerens tekstproblematiseringer og stadige påminnelser om at «Ikke noe av dette skjer. Vi befinner oss jo i en roman».

Men for all del - at boka fortjener sin plass i Aschehougs Nova-serie «Den nye verdenslitteraturen» er hevet over enhver tvil, nettopp fordi den er så eksemplarisk, både som roman fra Latin-Amerika og som såkalt metaroman. For mange byr den sikkert også på en stor leseropplevelse.