EMINENT: Christoph Waltz er som skapt for rollen som den anspente programmereren Qohen i «The Zero Theorem»
EMINENT: Christoph Waltz er som skapt for rollen som den anspente programmereren Qohen i «The Zero Theorem» Vis mer

Eksentrisk hilsen onkel Terry

«The Zero Theorem» er overambisiøs og uryddig. Men det er fint den finnes, likevel.

FILM: Jeg tør ikke tenke på hvordan det ser ut hjemme hos Terry Gilliam. Som husanimatør i Monty Python og regissør av egne filmer har han lagt for dagen en selvdisiplin som får Keith Richards til å minne om Gandhi, og fylt opp hvert hjørne av bildet med ræl, med vakker dekor, forstyrrende søppel, tunge symboler.

Ungkarsrede
I fremtidsfabelen «The Zero Theorem» går han nærmest amok, og overmøblerer både den forlatte kirken hovepersonen, programmereren Qohen (Christoph Waltz), har valgt som uryddig ungkarsrede, og de fremmedgjørende bygatene, der reklamefilmene gjenkjenner deg og seiler ved siden av deg der du haster ned fortauet.

Kjente Gilliam-temaer går igjen: Eksistensiell uro, kantete uvørenhet, og jakten på mening, et oppdrag verd å løse, i verden som føles som et øredøvende despoti.

Det er en av disse filmene som ikke kan sies å være gjennomført eller helt vellykket, men ektefølt og ambisiøs og personlig på en måte som gjør en glad for at slike prosjekter finnes. I Norge har den ikke ordinær kinopremiere, men vises på cinematekene i de større byene.

Take this Waltz
Waltz, som ofte er best når han kan gi rollefigurene sine et lite ferniss av tegnefilmaktig karikatur, er eminent i hovedrollen. Qohen jobber for en tilsynelatende allmektig korporasjon styrt av en fint oljete Matt Damon. Han får i oppdrag å løse et teorem som kan komme til å gjøre intet mindre enn å systematisere verdens kaos.

Han er besatt av oppgaven; vet ikke hvordan han skal få det til; vet ikke hvorfor han gjør det; søker trøst hos en sprudlende callgirl (Melanie Thierry) og en virtuell psykiater (Tilda Swinton), og venter på en telefon som aldri kommer, den som skal åpenbare hvorfor vi gjør det vi gjør. Han er Don Quijote som venter på Godot.

Gilliam forteller i repetitive, dels pompøse bilder som ikke alltid har forskjøvet seg nok siden sist og visuelle uttrykk som er i utakt. Men han fascinerer ved å være så personlig og abstrakt, så fortvilet og lystig samtidig. Og ved at han ennå ikke har sluppet opp for ideer han vil male på lerretet sitt.