Eksentrisk og unik

Pratsom fransk krim fra sjangerens mest originale utøver.

BOK: «Den tredje jomfru» er femte bok i serien om fullmektig Jean-Baptiste Adamsberg i Paris-politiet, uten unntak den mest eksentriske figuren i dagens krimlitteratur. Og selv om årets bok er litt vel pratsom, er dette fortsatt temmelig unikt lesestoff, først og fremst fordi Fred Vargas skriver så drivende godt.

Trekkspill eller krim

For noen år siden trengte arkeologen Frédérique Audouin-Rouzeau et avbrekk fra den vanlige jobben sin, og hun følte da at valget sto mellom å spille trekkspill eller skrive krimbøker. Sånn oppsto pseudonymet Fred Vargas, og selv om trekkspillkunsten muligens har gått glipp av et stort talent, har vi andre fått en god håndfull kriminalromaner utenom det vanlige å fornøye oss med.

I «Den tredje jomfru», utgitt på fransk i 2006 under tittelen «Dans les bois éternels», har Adamsberg nettopp flyttet inn i et hjemsøkt hus, en morderisk nonne fra prerevolusjonær tid sies å gå igjen i andre etasje. Ikke at det affiserer den uforstyrrelige Adamsberg, han er mer opptatt av to unge menn som har fått strupen skåret over. Narkotikaavsnittet vil gjerne overta etterforskningen av sakene, men Adamsberg insisterer på at de hører hjemme i Kriminalavdelingen hans, siden «de har fersk jord under neglene».

Kronhjort til besvær

Litt senere havner Adamsberg i en landsby i Normandie, hvor han på den lokale baren blir konfrontert med et ganske annet mordmysterium, for en vakker kronhjort (med sju eller åtte takker i geviret) er drept, men så har jegeren nøyd seg med å skjære ut hjertet og hakke det i småbiter. Adamsberg er ikke så veldig opptatt av denne lokale forbrytelsen, men han lagrer opplysningen i hukommelsen.

«Den tredje jomfru» er på nesten 450 sider, og det er i meste laget, selv for en så velskrevet krim som denne. For det går i perioder trått framover, det blir mye til-og-fra-prat som ikke bærer noensteds hen, og Fred Vargas har gjort akkurat den øvelsen med langt større engasjement ved tidligere anledninger. Plottet er dessuten litt tynnere enn før, det skal ikke så mye fantasi til for å gjette hvordan ting henger sammen, men alt tatt i betraktning er det fortsatt ingen grunn til å hoppe over årets Fred Vargas-roman, hun ligger minst et hjortegevir foran de fleste andre i ren og skjær originalitet. Og Anne Elligers har (som vanlig, nær sagt) levert en sprudlende god norsk oversettelse.