Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Eksepsjonelt amerikansk

Bak «Foxcatcher»s proteser og grimaser skjuler det seg et velskrevet drama om to menn med monumentale farskomplekser.

FILM: Det er et kjent faktum at det å spille rollefigurer med funksjonshemninger og gå kraftig opp eller ned i vekt er snarveier til heder og ære i den amerikanske filmbransjen.

Helt siden Hollywoods gullalder har skjønnhet og glamour vær en så sentral del av amerikanernes filmforståelse at det å frivillig fremstå som mindre attraktiv enn man er fortsatt anses som modig og beundringsverdig.
 
En amerikansk helt Bennett Millers «Foxcatcher» er en film hvor Channing Tatum og Steve Carell spiller emosjonelt forkrøplede rollefigurer, og hvor proteser, grimaser og muskler som er pumpet opp spesielt for anledningen er blant de mest sentrale fortellergrepene.

Det er en film som gjennomsyres av en utpreget amerikansk tilnærming til drama, samtidig som den hemmes av særamerikanske blindflekker hva gjelder spørsmål om penger, suksess og patriotisme.

Filmen er basert på den sanne historien om den velstående filantropen John du Pont og brødrene David og Mark Schultz. Filmen begynner under oppkjøringen til verdensmesterskapet i bryting i 1987, hvor begge brødrene skal delta.

Etter å ha vunnet hver sin gullmedalje under OL i Los Angeles i 1984 er brødrene VM-favoritter, men så langt har ikke den sportslige framgangen bydd på verken rikdom eller noen større berømmelse.
 
En amerikansk drøm Dette er en stor påkjenning for yngstebror Mark, som i motsetning til David verken har familie eller venner utenfor brytemiljøet. Han står opp, trener, og drar hjem til en liten og mørk leilighet hvor han spiser og sover alene.

Deretter står han opp og trener mer. Når du Pont tilbyr seg å trene og lønne ham som en del av sitt private brytelag Foxcatcher, takker Mark umiddelbart ja, og dermed trekkes både han og broren inn i rikmannens stormannsgale plan om å gjenreise den amerikanske nasjonen.

Det er dette på dette siste punktet at «Foxcatcher» trår feil, for som i «Moneyball» later Miller til å tro at han lager en langt dypere og mer filosofisk film enn han i virkeligheten gjør. Men bak protesene og grimasene og de halvhjertede skråblikkene på amerikansk eksepsjonalisme finner man samtidig et genuint interessant drama om to menn som føres sammen av sine monumentale farskomplekser.

En amerikansk død Både John du Pont og Mark Schultz har vokst opp uten fedre, og mens Mark er på evig utkikk etter farsfigurer, har du Ponts formue gjort ham i stand til å forvandle seg til en barnetegning av en stor og viktig mann.

Imidlertid begrenser Johns erfaring med mellommenneskelige forhold seg til familie og ansatte, og dermed har han ingen begreper om hvordan han skal uttrykke følelser.

Det sier seg selv at det ikke kan ende godt, og det gjør det da heller ikke, men siden filmen har visse forpliktelser overfor de historiske kjennsgjerningene den bygger på, skildres veien mot stupet som en serie ufokuserte scener som kun finnes i manus fordi de fant sted i det virkelige liv.

«Foxcatcher» blir således stående i spagat mellom virkeligheten den ønsker å hedre og kunstverket den ønsker å være, og dermed er det lett å overse de betydelige kvalitetene den tross alt besitter.