SENSIBEL SKJØRHET: Mira Schendel med en av sine «Droguinha» — «små ingenting», fra en serie objekter av sammenknyttete strukturer i rispapir (ca. 1965-66). De gjorde henne internasjonalt kjent. (Bilde fra Tate Moderns utstillingskatalog.)
SENSIBEL SKJØRHET: Mira Schendel med en av sine «Droguinha» — «små ingenting», fra en serie objekter av sammenknyttete strukturer i rispapir (ca. 1965-66). De gjorde henne internasjonalt kjent. (Bilde fra Tate Moderns utstillingskatalog.)Vis mer

Eksil og eksistens

1900-tallets Brasil var et kunstens frirom — men også et militærdiktatur som tvang kunstnere til landflyktighet. Nå står landets kunstnere i sentrum for flere store utstillinger.

Meninger

IDEER: Fram til 19. januar viser Tate Modern en omfattende minneutstilling av den brasilianske kunstneren Mira Schendel (1919 — 1988). Schendel regnes som viktig forgjenger til seinere generasjoner. Hun har også betydning for noen av utstillerne på «Imagine Brazil», som fram til mars står i Astrup Fearnley-museet.

Mira Schendel ble født som Myrrha Dagmar Dub i Zürich. Hun bodde i flere år sammen mora i Berlin da foreldrene gikk fra hverandre, studerte seinere kunst på en friskole og filosofi ved et katolsk universitet i Milano. Da Mussolini innførte Hitlers raselover i 1938, førte Miras jødiske bakgrunn til stopp i studiene (selv om hun var katolsk døpt).

Mora sendte henne da til ei tante i Sofia. Men underveis ble hun kjent med en katolikk fra Kroatia. De inngikk ekteskap og vendte sammen tilbake til Italia, da Il Duce var falt for partisanene og kapitulasjonen åpnet for en fredens fase i etterkrigstidas Italia. Det var imidlertid harde økonomiske tider, og paret bestemte seg for å emigrere til Brasil, med Porto Alegre — «Gledens havn» — i den sørlige regionen Rio Grande do Sul som mål. Dit dro mange tysktalende emigranter etter at verdenskrigen var over.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Resten er et kapittel brasiliansk kunsthistorie. Schendel — som var klassisk skolert og hadde studert Milanos mesterverker fra Mantegna og Leonardo til Volpedo og Morandi — skulle etter hvert bli blant Brasils ledende avantgardister. Med en spennvidde fra sammenknyttete og opphengte objekter av rispapir via rytmiske «landskap» av typografiske elementer i svart-hvitt til små, flerfargete mandala-strukturer i akvarell og penn.

Mira Schendels siste arbeider rommet krasse kontraster med svarte — nærmest «svidde» — bjelker, som var plassert over hvite, nakne lerretsflater. De kan sees som metaforer med adresse til militærdiktaturets brutalitet i 70/80-åras Brasil, der dødsskvadroner og tortur forekom daglig. Det ga nasjonalflaggets motto — «Ordem e Progresso» («Orden og framskritt») en uhyggelig undertone.

Dagbladet fikk et sterkt vitnemål fra denne tida under et intervju med maleren Gontran Guanaes Netto på Cité des Arts i Paris for 40 år siden. Marianne Heske — som også bodde på kunstnerhuset i den franske hovedstaden — mente det var viktig at avisas lesere fikk kjennskap til Nettos historie. Veien mot hans eksil hadde gått i geografisk motsatt retning av Mira Schendels emigrasjon fra Europa.

Netto fortalte om hvordan han ble innkalt til det brasilianske sikkerhetspolitiet. De ville ha kunstnerens kommentar til anonyme meldinger, om at det hadde foregått «mystiske møter» på hans atelier. For å understreke alvoret i sin «bekymringsmelding», tok de ansvarlige for forhøret med seg Netto ned i kjelleren, der han fikk demonstrert metoden med å gi elektro-tortur til en innsatt.

Synet skulle myke ham opp. Deretter fikk kunstneren forlate stedet. Uka etter gjentok den samme prosedyren seg. Netto skjønte da at eneste utvei var å dra i eksil.

Når han var så oppsatt på å meddele seg til en norsk journalist, hadde det også en annen årsak. På denne tida foregikk det en internasjonal boikott av Biennalen i Sao Paulo, som hadde vært utsatt for sensur fra myndighetenes side. I Norge brydde ikke de kunstansvarlige seg med appellen fra kjente brasilianske og utenlandske kunstnere (i motsetning til svenskene, som skjønte tegningen).

Den hjemlige komiteen hadde valgt ut Hitler-flyktningen Rolf Nesch som norsk representant. Det opprørte brasilianeren, og yngre kunstnere her til lands. Nesch ble sendt av sted. Etter det sluttet Norge seg til boikotten inntil den opphørte i 1983. Da viste Per Kleiva sin Alta-protest «Samisk bustad» i Oscar Niemeyers storslagne paviljong.

Den verdenskjente arkitekten måtte også dra i europeisk eksil, da representanter høyere på strå i sikkerhetspolitiet ble stadig mer truende overfor Brasilias «byggmester». De satte også bom for hans planer om en storstilt sosial boligbygging, som en utvidelse av perspektivet for prosjektet med å anlegge en rent administrativ hovedstad. Å høre Niemeyer snakke om dette og mye annet i sitt pistasjegrønne hus ved Copacabana, var en fargerik og varm opplevelse.

Under samtalen kom Chico Buarque inn som et spennende emne. Buarques tette og traumatiske roman «Bråk» viser at også at den viden kjente sangeren opprinnelig var arkitekt, og en av Niemeyers beste venner. Juntaen tvang «bråkmakeren» i eksil, etter først å ha gitt ham sangforbud.

— Når hele salen sang mine tekster mens jeg bare spilte melodiene, kunne ikke politiet arrestere alle, sa han med en lett latter under et intervju i Oslo. Likevel var eksilåra i Italia ei tung tid for Chico.

Samme erfaring fikk kollegaen Caetano Veloso med London, selv om han mottok impulser til å utvikle sin bossa-bølgende stil til tonearten «tropicalia» på engelsk grunn.

Navnet «tropicalia» stammer fra en installasjon som neokonkretisten Helio Oiticica overrasket det engelske kunstpublikummet med. Oiticica, som også var «passista» — førstedanser — i sambaskolen Mangueira, savnet den kollektive utlevelsen i og utenfor Museo Arte Moderna i Rio.

Håpet om ei ny framtid for kunstens europeiske emigranter i Brasil begynte trolig med den litauiske ekspresjonisten Lasar Segall. Pogromene i hans baltiske hjemland tvang jøder derfra på flukt, da den brune giften spredde seg i mellomkrigstida. Segalls mesterverk, «Emigrantskipet», malte han etter å ha kommet fram.

Det tok ham åra 1939-40, og kunstneren må ha opplevd å gi stemme til mange med sitt maleri. Det henger på hedersplass i hans lille museum i megametropolen Sao Paulo.

I kjempebyen tok Segall seg seinere av polsk-jødiske Frans Krajcberg. Han hadde kjempet som bruingeniør på sovjetisk side under sluttstridene i Warszawa og Berlin. Frans fortalte at han ikke fikk noen fred etter nyheten om at resten av familien hadde brent i Auschwitz. Ungdommen dro vestover til fots. Hjulpet av Marc Chagall fulgte Krajcberg kollegaens råd om å dra til Brasil.

Der opplevde han en legende virkning fra regnskogen, inntil grådigheten og flammene grep destruktivt inn i hans gjenfødte eksistens. Da bestemte Frans Krajcberg seg for bare å bruke brente trerester i sin kunst. Nå kalles 90-åringen «levningenes poet».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook