Eksil og maske-spill

Tilsynelatende er dette enkelt å svare på. I Eides tre romaner, hvorav den siste, «Der mørket leker med tiden», kommer nå i år, har tematikken vært beslektet, hovedpersonen den samme.

Overfladisk lest kan det virke som om Elisabeth Eide har funnet sin form, meislet ut sitt tema, dette handler hver eneste gang om den mistilpassede, men klart sjarmerende Nina Marstein, 68-eren med det altfor store hjertet, hun som må reise til Afghanistan eller India - og sikkert også til andre konfliktridde steder etter hvert - for å føle at hun lever.

Men går man nærmere inn på romanene til Eide, vil man kunne konstatere hvor forskjellige de faktisk er: «Til Kabul faller» (1994) er, i hvert fall slik jeg opplever boka, primært en journalistisk roman om en krig. «Utviklingens hjul» (1997) handler mer direkte om Nina Marstein og alt hennes vesen, et stk. konvensjonell norsk 68-er plassert i en heksegryte. Årets roman er først og sist en beretning om eksilet.

Fanatisme

Det meste av handlingen utspiller seg i Bergen, og Nina Marstein trer noe tilbake. Fokus er på tre afghanere som flykter til Norge, mannen Usman, kona Amina og 13 år gamle Babur. Dessuten treffer vi Usmans søster Khadija, som nødt og tvungent må forlate Afghanistan, og vennen Ismail som har løyve til å kjøre bil mellom Kabul og pakistanske Peshawar.

Glimtene vi får fra dagens Afghanistan blir en inntrengende skildring av ignorantenes diktatur. Her forenes religiøs fanatisme, uvitenhet og primitivt kvinnehat, og man kan undre seg over at norske Elisabeth Eide greier å beskrive dette så levende, så uhyggelig, ja, så hudløst som hun faktisk gjør.

«Der mørket leker med tiden» er komponert som en gammeldags brevroman, bortsett fra at brevene, eller tankene, ikke er ment for noen konkret adressat. Hvert enkelt menneske får så å si føre sin egen sak, åpenbart ønsker Elisabeth Eide at vi som lesere skal komme under huden på dem alle. Slik belyser hun eksilet som tilstand, ut fra forskjellige vinkler. Noen begir seg på flukt, som Khadija. Noen avvises, som Usman og Amina. Og noen hjelper, som Nina og Ismail. Men uansett hva slags posisjon de måtte ha: Eksilet gjør noe med dem alle.

Løgn

Frykten for tilfangetakelse, for avvisning, for det å bli sendt av gårde på nye, håpløse reiser, er en del av eksilets vesen. Dette levendegjøres ved at Usman og Amina ikke får bli i Norge. Slik setter Eide søkelyset på innvandringspolitikken her i landet. Men samtidig kretser hun rundt en annen tematikk, som faktisk er framtredende i alle romanene hennes, nemlig maskespillet. Alle skjuler noe. Ingen spiller med åpne kort. Man er ikke den man sier man er.

Slik forsones man nesten - men ikke mer enn nesten! - med norsk offisiell mistenksomhet. For Usman lyver mye, Amina lyver litt, byråkratenes fantasiløse skepsis blir i det minste rasjonell.

Men også Usman og de andre afghanerne har gode grunner til å opptre som de gjør. Slik mistenksomheten kan forklares og nesten aksepteres, kan også løgnen fortone seg forståelig.

Det er en innsiktsfull og klok roman Elisbeth Eide har skrevet. Den tar stilling til en vanskelig problematikk, men den er ikke ensporet, er ikke propagandistisk. Boka er i stedet et forsvar for det lille mennesket, som mer eller mindre uforskyldt og mer eller mindre forutsetningsløst virvles inn i historiens brutale gang.