Eksistensialistisk forsvinningsnummer

Fakta blir til gåter i Bobbie Peers' spillefilmdebut.

FILM: I sin lenge imøtesette spillefilmdebut har Bobbie Peers tatt utgangspunkt i den sanne historien om Dirk Ohm, som forsvant i Grong i Nord-Trøndelag i 2003. Men snarere enn å forsøke å tilnærme seg kjennsgjerningene på tidstypisk «true crime»-vis, har Peers og manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen fabulert rundt de mange ubesvarte spørsmålene som omgir den tyske tryllekunstnerens død.

Dobbelt mysterium
Filmen starter med at Ohm blir funnet forfrossen og forkommen i en nedsnødd bil. Etter han skrives ut fra sykehuset tar han inn på Grong Hotell, hvor han bor gratis i bytte mot at han holder trylleshow for gjestene på kveldstid.Planen er å reise tilbake til Tyskland så fort bilen hans er reparert, men mens han venter blir Ohm involvert i leteaksjonen etter en ung kvinne som har forsvunnet.

Flere av de lokale innbyggerne er overbevist om at Ohm har overnaturlige evner og kan bistå med å finne Maria, og selv om Ohm selv benekter dette, begynner han gradvis å identifisere seg med den forsvunne kvinnen. Så sterkt blir etter hvert denne identifikasjonen, at han innbiller seg at han fører lange samtaler med henne på hotellrommet sitt.

I Johannessens manus finnes det et utgangspunkt for mystikk og filmatisk poesi som Peers bare delvis utnytter. Hovedrolleinnehaver August Diehl gjør en god jobb som en mann som er like mye av et mysterium for seg selv som for publikum, men det er for mange vaklende elementer i regien til at de dunkle, gåtefulle lengslene som utgjør filmens kjerne virkelig får tre fram.

Ambisiøs
Innledningsvis demonstrerer Peers et godt håndlag med kritthvite naturtablåer og stemningsfullt lyssatte hotellrom som sender tankene hen til både David Lynch og Erik Skjoldbjærgs «Insomnia».

Dette gode stemningsarbeidet saboteres dessverre av en insisterende og særdeles lite subtil musikkbruk som tvinger fram brå og lite hensiktsmessige tonale skifter. Og etter hvert introduserer Peers også mer realistiske bilder av tettsteds-Norge som bryter med den forførende estetikken som er essensiell for at den glidende overgangen mellom scenemagi og uforklarlige hendelser skal oppleves som reell.

«Dirk Ohm» burde ha blitt et eksistensialistisk mysterium av typen som ikke bare etterlater sitt publikum usikre på om de har fått svaret på gåten, men får en til å lure på om man i det hele tatt har forstått spørsmålet. Slik den foreligger, er den et interessant og svært ambisiøst norsk drama, hvor formgrepene i mange tilfeller er like gåtefulle som historien de brukes til å fortelle.