FREMMELIGE BARN: Baltus, Snoopy og de andre anvender ironi og baler med eksistensielle spørsmål på samme måte som voksne gjør.
FREMMELIGE BARN: Baltus, Snoopy og de andre anvender ironi og baler med eksistensielle spørsmål på samme måte som voksne gjør.Vis mer

Eksistensielle streker

Ti år etter Charles Schulz' død genererer tegneserien Knøttene 240 millioner kroner i royalties årlig. Hva skyldes suksessen?

||| En liten gutt med et usunt forhold til et tøystykke, en humørsyk liten jente som gir psykiatrisk hjelp til sine jevnaldrende, en hund som drømmer om å være flyverhelt — og en stakkars guttunge som lider av eksistensiell angst.

Dette er noen av ingrediensene i suksessoppskriften til Charles M. Schulz' tegneserie «Peanuts», «Knøttene» på norsk. Et kulturfenomen som er blitt tolket i filosofiske, psykologiske og religiøse sammenhenger i flere tiår. Og som stadig selger. Nå kommer de første TV-filmene på DVD.

Fem dager i uka og hver bidige søndag fra 1950 til år 2000 produserte Charles Schulz avisstripa «Knøttene» — en av tegneseriehistoriens aller største suksesser. Serien genererte også  fire kinofilmer, en musikal — og et førtitalls TV—filmer. Mot slutten av 60-tallet nådde Knøttene-feberen også Norge. Musikalen «You're a good man, Charlie Brown» ble satt opp på Oslo Nye, låten «Snoopy vs. the Red Baron» toppet VG-lista og fenomenet «Knøttene» ble debattert i Studentersamfunnet.

Da avisene brakte nyheten om at både svensk og dansk fjernsyn hadde gått til innkjøp av de første TV-filmene, mens NRK ville se det hele an, vekket det arge kommentarer: «Etter hva jeg forstår er det kulturavdelingen som har det romsligste budsjettet, og det er der Knøttene hører hjemme», skrev VG. «De holder seg på et høyt plan. Alvorlig talt, NRK: Dette er en kultursak».

For selv om forfatteren og filosofen Umberto Eco allerede i 1963 hadde hyllet Charles Schulz som en stor poet, og beskrevet hans tegneserieunivers i panegyriske ordelag, var det lite stuerent å sammenstille «tegneserier» med «kunst og kultur». Tegneseriestriper var helt og holdent en kommersiell innretning, oppfunnet i Amerika for å selge aviser.

Selge gjorde også Charles Schulz, og han gjør det fremdeles. I Forbes Magazines årlige oversikt over avdøde kjendisers aktuelle årsinntekter havnet Schulz i fjor på sjetteplass, etter blant annet Elvis Presley, Michael Jackson og Yves Saint-Laurent.

Selv trakk Schulz flere paralleller mellom hovedkarakteren Charlie Brown (Baltus Brun) og seg selv — både som barn og voksen. Biografen David Michaelis mener at Schulz gjennom hele livet hadde en sterk følelse av å stå utenfor, av ikke å strekke til, noe som var en forbannelse, men også en drivkraft.

Usikkerhet var et karaktertrekk han delte med sitt alter ego, noe man dog sjelden forbinder med fremgang. Mens Schulz steg og steg i anseelse, måtte Charlie Brown lide nederlag på nederlag mellom hyppige anfall av angst.  For det er nå en gang slik at humor sjelden springer ut av lykkerus. Det er heller ulykke, svik og nederlag som gir næring til komikken.

«Jeg er redd for lykken», sier Charlie Brown i en av stripene, «Når jeg er lykkelig er det alltid noe som går veldig galt». «Er du lykkelig nå, da», spør Lucy (Sofie), som tilbyr psykiatriske tjenester for 5 cents per konsultasjon. «Jeg tror det», sier Charlie, hvorpå han ramler av stolen.

Konsultasjoner hos «psykiateren» er ikke direkte barnevennlige, men nettopp her ligger noe av kunstgrepet hos Schulz. Han gir sine figurer — som alle er barn — voksne egneskaper og problemer, noe som brøt med alle tradisjoner.

KNØTTENES PAPPA: Charles Schulz slet med angst og usikkerhet. Foto: AP Photo/Ben Margot.
KNØTTENES PAPPA: Charles Schulz slet med angst og usikkerhet. Foto: AP Photo/Ben Margot. Vis mer

Barn hadde forekommet i tegneserier før, men i Schulz' univers tenker og snakker barna som voksne. De kan være ironiske og utspekulert nådeløse slik bare voksne kan være det, og de bryr sine proposjonalt store hoder med enorme eksistensielle spørsmål, noe som stadig avstedkommer weltschmerz.

Disse tilsynelatende alvorlige elementene skremte likevel ikke det unge publikum, til det var tegneserieuniverset til Schulz for harmløst og gjenkjennelig. Det som så skjedde med mange av de som vokste opp med «Knøttene», var at de forble tro mot serien gjennom ungdomsopprøret, og tok den med seg inn i voksenlivet. Den «voksne» interessen for Schulz' egenartete univers - som i uttrykket er såre «barnslig», enkelt og minimalistisk, har derfor også avstedkommet mange lesemåter.

I en artikkel i tidsskriftet Philosophy Now redegjør Nathan Radke for eksistensialisten Charlie Brown. I følge Sartre eksisterer vi mennesker i en verden der Gud er fraværende eller taus, sier han. På samme måte eksisterer Schulz' karakterer i en verden der den voksne autoriteten er fraværende eller taus.

Barna i «Knøttene» seiler med andre ord sin egen sjø og må selv prøve å forstå den verden de er blitt kastet inn i. I fraværet av foreldres forordninger, tvinges barna i «Knøttene» til å tenke selv. De må etablere reglene for hva som er rett og galt.

Om Gud er fraværende i «den sartreske lesemåte», skorter det ikke på de som tillegger «Knøttene» et religiøst aspekt. Det at karakteren Linus (Espen) i TV-filmen «A Charlie Brown Christmas» siterer fra Juleevangeliet, når Charlie Brown ikke forstår hva Julen egentlig handler om, har blitt tatt til inntekt for et kristent livssyn hos Schulz.

GRUBLER: Snoopy i kjent, tenksom positur.
GRUBLER: Snoopy i kjent, tenksom positur. Vis mer

Den amerikanske pastoren  Robert Short argumenterer i sin bok, «The Gospel According to Peanuts» (1965), for at alt det Schulz produserte kan sees på som «kristen forkynnelse». Den teorien må ha truffet noe, for boka er pr. dags dato solgt i over ti millioner eksemplarer. I et essay i The New Yorker forteller den amerikanske forfatteren Jonathan Franzen om sin skuffelse da en velmenende slektning forærte ham Shorts verk. «For meg var jo «Knøttene» selve Evangeliet», skriver ham.

Mange opplevde det nok som Franzen. «Knøttene» ble lidenskapelig dyrket av tilhengerne, og det stadig voksende universet som finurlig ble meislet fram av Schulz, tok opp imponerende mange av livets store spørsmål. «Knøttenes verden er et mikrokosmos», skriver Umberto Eco. «En liten menneskelig komedie for den uskyldige leser — og for den sofistikerte».

Omfanget av litteratur og avhandlinger om «Knøttene» innen fagområder som religion, filosofi, psykologi og kunst gjør definitivt tegneserien til «en kultursak». Selv om noen vil synes at det hav av kommersielle produkter seriesuksessen også har frembrakt, står i veien for den kunstneriske og filosofiske gehalten i de enkle strekene og den allmenngyldige dialogen.

Schulz forble tro mot sin penn og produserte — egenhendig — hver eneste rute i de nesten 18 000 stripene han skapte. Men han vegret for å kalle seg kunstner. «Ikke mange tegneserier overlever den neste generasjonen», sa han få år før han døde. «Den beste definisjonen på kunst er antagelig nettopp det at sann kunst, sann musikk og sann litteratur fortsetter å tale til kommende generasjoner. Få tegneserier gjør det».

Man kan tolke det dit hen at Schulz — på Charlie Brownsk vis — ikke hadde store forhåpninger om at hans livsverk vil nå nye generasjoner. Det gjenstår å se. Men at Schulz' univers vil leve en god stund fremover er garantert. Flere DVD'er er på trappene og et storslagent publiseringsprosjekt pågår i regi av den kanadiske tegneserieskaperen Seth (Gregory Gallant) og det Seattle-baserte forlaget Fantagraphics Books. Ved utgangen av 2016 vil alle stripene til Schulz være utgitt i kronologisk rekkefølge mellom stive permer. Fremtiden ser lys ut, Charlie Brown!