Eksistensielt alvor?

GYMNASLÆRER PEDERSEN: Forfatteren Vigdis Hjorth er provosert av filmen Gymnaslærer Pedersen og trekker opp et historisk lerret. (Dagbladet 1. mars.) Hun husker da fjernsynet kom til landet og brakte grufulle bilder av utsultede og døende barn inn i TV-stua. Frustrasjoner over verdens elendighet gjorde et sterkt inntrykk som dagens ungdom aldri vil kunne forstå, hevder hun. Reaksjonen den gang førte til en oppvåknende venstreside, apati og AKP m-l. Sistnevnte ikke som et optimistisk, kraftfullt ungdomsopprør, men som en bevegelse som hadde sitt utgangspunkt i erkjennelsen av at verden hadde lidd nederlag, ifølge Hjorth. En artig analyse som i alle fall gjør det komplett umulig å forstå hvorfor AKP m-l overhodet kunne få noen tilslutning blant livskåte ungdommer. Det er også hennes ankepunkt overfor Hans Petter Molands film som hun mener mangler politiske og økonomiske analyser.

VIGDIS HJORTH har gjennom sin egen, meget varierende litterære produksjon søkt etter livets - det vil si etter eget livs mening. Tidvis gikk det så langt at hun begynte å skrive på nynorsk uten at leserne kom særlig nærmere tilværelsens kjerne. Selvsagt tør hun ikke si et stygt ord om kollega Dag Solstad, forfatteren bak boka om gymnaslærer Pedersen som Hans Petter Molands film bygger på. Hjorth skriver filmen mangler dybde. Dette eksemplifiseres med en scene der sonofferet for verdens forferdelighet blir å avstå fra et glass øl. Den nærkamp med eksisteinsielt alvor Hjorth savner er et uttrykk for sentimental tankegang som setter jeg\'et i sentrum gjennom gjøre egoet til et medium for menneskehetens lidelse. Slikt kan muligens være drivkraft i eget forfatterskap, men neppe interessant for andre. Det hjelper ikke at hun forsøker å gjøre Brecht til sin våpenbror gjennom sitater og dikt.AKP m-l var tuftet på en konservativ, autoritær ideologi der det politiske mål var å «gjenopprette» en utopisk fortid. Et slikt abstrakt budskap framført gjennom notorisk, antidemokratisk ledelse vant uventet sterk klangbunn i et lite, puritansk land som heter Norge. Tilhengerne var og ble Tordenskiolds soldater - allsteds nærværende, analyserende, polemiserende for eller imot «Klassesamfunnet». Anekdoten om «Stalin-Knudsen» som skulle på tur med en studiegruppe til Europas fyrtårn gir et godt uttrykk for verdensbildet AKP m-l levde i. «Kammerater! Ei hver sak har ei god og ei dårlig side. Den gode sida er at vi nå står på Fornebu og skal ta flyet til Albania. Den dårlige sia er at vi ikke har fått visum.» Glade, og med hodet hevet kunne nå medlemmene ta bussen tilbake til Oslo.

AKP-ML var et skremselnummer i TV-stua, under demonstrasjonstog, på arbeidsplassene og på universiteter og høyskoler. Likevel ble på mange måter bevegelsen en fornyer av norsk kulturliv, selv om den på Holbergs vis alltid skulle bevise at Mor Nille var en stein. Men mest av alt var AKP m-l\'erne sin egen fiende. Ikke lederne, for mange av dem sitter i dag i høyt betrodde, offentlige stillinger etter å ha truet vårt demokrati med væpna revolusjon og demokratisk sentralisme. Jeg tenker snarere på sjølproletariserte som satt egen livsdrøm bak partiets krav. Dette gjorde ikke gymnaslærer Pedersen i filmen eller forfatteren Dag Solstad i virkeligheten. Kanskje det er denne hyllestein til - og respekt for - individet som til sjuende og sist gjorde at monsteret AKP m-l råtnet på rot. I slike prosesser mangler Vigdis Hjorths emosjonelle tilnærming intellektuell bonitet. Det merkelige er at jo oftere man eksponerer «kontroversielle» standpunkter (som egentlig er dørgende kjedelige og forutsigbare), jo mer begeistret blir avisene og trykker villig vekk. Denne gangen ble Vigdis Hjorth honorert med forside og to helsider i Dagbladet. «I wanna get out of here!» - sang Alice Cooper....