KVINNEDAGEN: Den internasjonale kvinnedagen ble som vanlig markert på Youngstorget i Oslo 8. mars i fjor. Parolene fornyes hvert, men skal menn også få ha en mening om parolene? Foto: NTB Scanpix
KVINNEDAGEN: Den internasjonale kvinnedagen ble som vanlig markert på Youngstorget i Oslo 8. mars i fjor. Parolene fornyes hvert, men skal menn også få ha en mening om parolene? Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: Kvinnedagen

Ekskludering kveler kvinnedagen

En av de største utfordringene i likestillingskampen er at menn og kvinner fremdeles kjemper hver for seg.

Meninger

Oslos 8. mars-tog på den internasjonale kvinnedagen er i dag en av de viktigste arenaene for å samles i solidaritet i kampen for likestilling. Det er en dag hvor organisasjoner, politiske partier og folk flest samles for å markere at vi er villige til å anerkjenne, adressere og kjempe mot de utfordringer vi står ovenfor med diskriminering og mangel på likestilling i samfunnet. Dessverre preges mye av arbeidet i forkant av kvinnedagen av ekskludering og hersketeknikker fra grupperinger i kvinnebevegelsen, som motarbeider selve formålet med denne dagen.

DAGLIG LEDER: Marta Trzcinska.
DAGLIG LEDER: Marta Trzcinska. Vis mer

Gjennom krass ordbruk og fysisk ekskludering blir menn som kjønn og kvinner med andre meninger tilsidesatt på parolemøtene. Det blir tydeligere og tydeligere at flere av grupperingene som sitter med betydelig makt på parolemøtene krever eierskap til likestillingskampen og ønsker å diktere formålet med denne. Dette er holdninger som kveler likestillingskampen.

Kvinnedagen har som formål å bekjempe gamle strukturer, stereotypier og regelrett undertrykkelse. Derfor er det viktig at likestillingskampen forkaster gammeldagse, for lengst utgåtte forestillinger om hvordan arbeide for likestilling. La det være klart: kvinnedagen er av og for kvinner. Men menn som ønsker å stå side om side med kvinnebevegelsen og bidra i kampen kan ikke avvises.

Torsdag 9. februar ble parolemøtet for kvinnedagen i Oslo avholdt i et fullpakket lokale på Tøyen. Over 150 kvinner og menn hadde møtt opp for å fremme, diskutere og stemme over hvilke paroler årets 8. mars-tog skulle bestå av. Det viste seg på møtet at menn verken hadde talerett eller forslagsrett.

Vedtektene til 8. marskomiteen sier at menn ikke har stemmerett på parolemøtet, men ingenting om det ovenfor nevnte. Dette er regelrett brudd på vedtektene til komiteen, noe som ikke bare skader åpenheten og forutsigbarheten rundt disse arrangementene, men som også er svært udemokratisk.

Da representanten fra Støttesenteret mot Incest Oslo ytret dette til arbeidsutvalget til 8. marskomiteen, ble han fortalt at kvinnekamp og likestillingskamp er to forskjellige ting og at menn ikke hadde noen plass i dette arbeidet. Her skyter 8. marskomiteen ikke bare seg selv i foten, men oss alle. Og ikke minst skyter de ned saken.

Seksuelle overgrep og voldtekter, partnerdrap, mangel på likelønn, pornokulturen, håndheving av sexkjøpsloven, listen er lang på utfordringer i vårt samfunn. Er det bare kvinners ansvar å gjøre noe med det? Eller er det hele samfunnets ansvar?

I Bergens Tidende tirsdag 14. februar skriver Kvinnefronten og Kvinneaktivistene om et «kupp» av parolemøtet i Bergen mandag 13. februar. Venstre, Unge Venstre og AUF stemte gjennom et vedtak for å la menn stemme på parolemøtet, og dermed åpne for mannlige innspill og deltakelse. Kronikkforfatterne kaller parolemøtet en farse for å gi menn muligheten til å «stemme ned» kvinnebevegelsens paroler. Forfatterne avslutter kronikken med å dele verden inn i to: kvinnebevegelsen og patriarkatet. Denne inndelingen av verden kan virke fristende, men den gir ingen løsning på problemet.

En av de største utfordringene i likestillingskampen er at menn og kvinner fremdeles kjemper hver for seg. Men feminisme er ikke noe kvinner kan arbeide for alene. Menn har et moralsk ansvar for å involvere seg i en kamp kvinner stort sett har kjempet alene, men de må også få muligheten til nettopp dette. Arrangementet rundt kvinnedagen har enorm politisk og sosial innflytelse. Tusenvis av mennesker deltar i toget som går gjennom de fleste store norske byer. Mulighetene for å gjøre reell forskjell politisk og sosialt er store. Feminismen og likestillingskampen er derfor tjent med at så mange som mulig involverer seg, og i kvinnetoget får vi en unik mulighet til å involvere oss sammen – og fremme verdier vi alle deler og kjemper for i samfunnet.