Eksklusiv anoreksi

Sympatisk, polemisk og tidsbundet om de hellige anorektikerne.

I 1999 ble Caterina av Siena (1347- 80) utropt til skytshelgen for Europa. Den hellige Caterina som de siste sju åra av sitt liv overhodet ikke spiste, mot slutten nektet hun også å drikke.

En kvinne som sulter seg i hjel, utropes altså til skytshelgen i ei tid der anoreksi sees som en alvorlig og dødelig psykiatrisk lidelse. Dette paradokset har idéhistorikeren Wegling grepet fatt i denne boka, der hun går hardt ut mot freudiansk psykologi og psykiatri, som inntil nå har hatt en slags enerett på å diagnostisere, ikke bare den såkalt moderne «nevrotiske anorektikeren», men også «den hellige anorektikeren». Deriblant altså Caterina, som gikk med en jernlenke rundt livet fra hun var tolv og levde på vann, rå grønnsaker og nattverdsbrødet fra hun var seksten. Hennes gudesøken er blitt redusert til sterk skyldfølelse for storesøsterens død, og hennes ekstreme askese til en selvpålagt straff for denne.

Sultedøden

En feilslutning, mener Wegling, der psykiatrien tillegger middelaldermennesket våre moderne traumer og overser det faktum at de i middelalderen hadde et helt annet forhold til sjelslivet, skyld og soning. Ved idéhistorisk gjennomgang av tidsånd: klostervesenet, fastens historie, samfunnsstruktur, teologi, viser Wegling at Caterina var et ektefødt barn av sin tid. Ikke minst fulgte hun en god kristen dualistisk tradisjon når hun ved å tukte legemet søkte å nærme seg Gud («Hvem skal befri meg fra dette dødens legeme - Rom. 7.24.»). Samtidig ble hennes selvutslettende ydmykhet og langsomme sultedød hyllet av hennes samtidige, og da i motsetning til såkalt moderne nervøse anorektikere som diagnostiseres og plasseres på psykiatrisk avdeling. Dette til tross for at deres handlinger langt på vei er de samme, men motivasjonen er forskjellig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vår tids anorektikere har ingen Gud å søke, heller ingen forklaring på sine irrasjonelle handlinger - annet enn kroppen og speilet.

Meningstomt

Like fullt følger vår tids anorektikere et kristent ritual, hevder Wegling, et ritual som på lik linje med påske og jul er blitt meningstomt; en selvpålagt askese uten håp om en himmelsk belønning. Det er her Wegling, noe polemisk, setter problemstillingen på hodet og hevder at vi i stedet for å sykeliggjøre anorektikere heller burde helliggjøre dem. Dette fordi de tross alt er de fremste bærerne av moderne dyder som renhet, måtehold, selvdisiplin, beundret inntil det bikker over i grellhet og død, som vi altså ikke tåler og derfor sykeliggjør.

Et kontroversielt standpunkt i ei bok som først og fremst handler om Caterina av Sienas «eksklusive anoreksi». Temaet var grunnlag for Weglings hovedfagsoppgave i idéhistorie, og stilistisk er boka noe preget av det, grundig innføring i idéhistorisk bakgrunn, vitenskapelig korrekte termer, aksentuering av poeng, gjentakelser - og da med stadige henvisninger til Caterina-biografen Sigrid Undset. Et innhold som ikke helt svarer til det «pirrende» omslaget, der Diana lyser mot oss sammen med Caterina og jomfru Maria. Dette til tross for at Diana bare er nevnt i forbifarten, og da i et argumentativt presset populærforsøk på å plassere henne som representant for den moderne «hellige» anorektiker.

I denne sammenhengen lite overbevisende, idet hun bare var en skarve helbredet bulimiker som altså ikke døde av selvtukt og sult, men av fyllekjøring med en playboy.

Hellig prosjekt

Likevel er Weglings idéhistoriske forståelse av Caterina og hennes medsøstre langt mer sympatisk og overbevisende enn psykiatriens vulgære reduksjonisme, til tross for at også idéhistorie er et vitenskapelig barn av sin tid. Det kommer tydelig fram i språket når Wegling, helt sikkert faglig korrekt, bruker begrep som «tydelig reell størrelse» om Gud, og kanskje aller mest problematisk «det hellige prosjekt» om Caterinas faste. Da viser også idéhistorikeren hvor fjernt hun står Caterina og hennes virkelighet. At Sigrid Undset brukes som et slags sannhetsvitne på at det er mulig for et moderne menneske å forstå Caterinas «hellige prosjekt» som gudegitt faste, er heller ikke et fullgodt argument. Det jo ikke den «moderne» Undset som helliggjør Caterina, det er katolikken Undset. For, uansett om motivet var skyldfølelse eller tidsånd, kanskje er det bare de troende som virkelig forstår Caterinas selvutslettende og ekstreme selvtukt; at hennes syner ikke var sulthallusinasjoner, men virkelige møter med «troloveden» Kristus, at de mange matmetaforer hun bruker i «Dialoghi» («Ordet selv er blitt din mat») ikke bare var å likne med moderne anorektikere som leser matoppskrifter, men var en oppriktig søken etter åndelig føde og - hva vet vi - møte med en Gud de fleste av oss ikke tror eksisterer.