Eksklusivt og minimalistisk

Eksklusive prosalyriske tekster der ingenting er opplagt.

BOK: Sigurd Helseth (1945) regnes blant våre mest framtredende lyrikere og debuterer her som prosaist med tekstsamlingen «I den blindes speil», et paradoksalt bilde som er symptomatisk for flere av tekstene. Som den besnærende åpningsteksten, der en mann møter seg selv som ung, uten at den unge gjenkjenner ham, og da i et forgjeves forsøk prøver å trøste sitt unge jeg med at «det går over». For Helseth skildrer mennesker i ekstreme situasjoner, og da i en hverdagslig marerittaktig setting. Som han som sitter i hagen mens alle mennesker er døde, eller også han som begår et mord.

Disse prosalyriske tekstene er ikke lett tilgjengelige, og som leser burde en ikke forvente språklige opplagtheter eller sammenhenger, for Helseth bedriver en slags språkrensing, han avkler og bygger opp igjen med nye betydninger og dobbeltbetydninger. Snarere burde en nyte enkeltskildringer, formuleringer, de overraskende hverdagslige, poetiske bildene: «mens han falt lød ordene rundt ham, som militære befalinger, som vanvittige inkassoer og hese lokkerop fra glemte forelskelser.» Eller også i den lange teksten; beskrivelsen av et selskap, brokker av samtaler, utenfrasett og fremmedgjort, der ømheten og nærheten ligger i skildringen av f.eks. en damesko, hender som beveger seg, en kake som spises med krem som legger seg utenfor leppene. Her er også kjærlighetsfortellinger, skildret med en var visualitet, også dette skrelt ned til det minimale, der Helseth likevel sier svært mye uten å bli megetsigende: « Og jeg sa til henne, da sa jeg til henne, så sa jeg til henne, men jeg sa til henne og lyset skalv