Eksotisering av jenters vold

VOLD: Dagfinn Nordbø går i Dagbladet 30. mars ut mot Mira Craigs uttalelser der hun «skryter» av å ha brukt vold mot sin kjæreste. Mira Craigs angivelige voldsbruk omtales ikke slik jenters vold ofte gjør, med overraskelse og bekymring, der volden forstås som avvik fra en kulturell forestilling om jenterollen. Craigs uttalelser plasseres i en ramme der volden blir noe kult og eksotisk.

Når volden bagatelliseres ved at den eksotiseres, blir dette en måte å gjøre jenters vold til noe annet enn mannlig voldsbruk. Resultatet er det samme. Både demonisering og eksotisering av unge jenters voldsbruk gjør at vi mister øye for det som burde være viktig, nemlig bruken av vold. Vi er vant til at jenter og kvinner er ofre for vold, og vi er vant til at gutter og menn er utøvere. Vold har blitt studert som iscenesettelse av maskulinitet. Dette har også den feministiske voldsforskningen bidratt til å understreke. Når vi så ser at jenter er i stand til å være utøvere av vold, blir vi ordfattige i våre bestrebelser på å forstå den.

Budskapet i medias oppslag blir som oftest at jenter som utøver vold, overgrenser normer for kvinnelighet, og at jenter som utøver vold, er barnslige og umodne. Jenters vold infantiliseres. Slik understrekes en forestilling om at jenters vold ikke har noen plass i vår kultur.

Jenter er underrepresentert på voldsstatistikkene, men det er viktig å se det når de er utøvere av vold. Kanskje skal vi ikke gjøre jentenes vold til noe mer spesielt enn guttenes? Min erfaring etter å ha arbeidet med jenters voldsbruk, er at risikofaktorene, er ganske like for jenter og gutter.

Jenter legitimerer sine handlinger med å omskrive dem til noe annet enn vold («en lærepenge») og gir offeret skylden («det var hun som provoserte meg»).

Dette er måter å legitimere voldsbruk på som vi kjenner fra studier av menns vold. I tillegg benytter jentene seg av den vante forestillingen om at vold er knyttet til mannlighet: De mener at det er gutter som står for den «ordentlige» volden. Slik bruker jentene de offentlige bildet av hva vold er og hvem en voldsutøver er til å forklare sin egen voldsbruk som noe mindre alvorlig. Dette er moralsk betenkelig siden det tross alt finnes ofre for disse jentenes vold.

Oppslaget og uttalelsene om Mira Craigs iscenesettelse som «tøff jente» er interessante fordi de bekrefter at jenter kan øke sin makt og status ved å investere i tradisjonelt maskuline posisjoner. Menn taper derimot status ved å innta offerrollen, særlig om de er offer for en kvinnes vold. At det er mer ydmykende å være offer for en manns vold enn en kvinnes, forteller noe om seiglivede forestillinger om sammenhengen mellom vold, kjønn og makt. Det er på høy tid at vi kommer ut av stereotypene.