Eksotisk for nye generasjoner

Oskar Stein Bjørlykkes nye oppvekstroman er et dokument fra ei nær fortid. Harmonisk og merkelig fremmedartet på samme tid.

«Himmel med måne i ne» kan leses på minst to måter, gjerne parallelt. For det første er dette historien om unge Asbjørn, som vokser opp i Utkant-Norge i tida etter annen verdenskrig. I tillegg er boka et tidsbilde, en fortelling om et samfunn så forskjellig fra dagens at det knapt kan undre noen at generasjonene får avvikende syn på virkeligheten. For å ta et aktuelt eksempel: Jamfør dagens generasjondebatt og det kan være klokt å se forbi Rolf Wesenlunds indignerte oppsyn. Og heller søke tilbake til sekstiåtternes trygge oppvekst.

Bjørlykkes romanfigur Asbjørn kommer fra en liten plass på Vestlandet. Far er folkeskolelærer med dragning mot bedehuset. Mor er hjemmeværende og serverer «vasskringler med godtsmør og brunost» om lørdagene.

Frisk

Gutten har evner, og blir sendt på landsgymnas på Voss. Her kommer han i kontakt med den kristelige ungdomsbevegelsen «Solglytt», der man går i strikkejakke og fanagenser, spiser brød med leverpostei og reiser på oppbyggelige utflukter. En slags frisk gudelighet med roser i kinnene. Asbjørn får seg noen venner, men går en del for seg sjøl og tenker. En følsom sjel, med interesse for språk, kunst og internasjonal politikk. For konfirmasjonspengene sine kjøper han seg radio, en uhørt luksus.

Asbjørn modnes, og opplever opprør og aggresjon. Riktignok på ganske uskyldig vis: «Tentamen gjekk dårleg. Kvar skulle dette ende?» Så går det bedre, og Asbjørn får grep om sin egen utvikling.

Uskyld

Når faren blir rammet av slag, reiser han hjem for å hjelpe til. Er villig til å ofre gymnaset for å gjøre det rette, oppfører seg som et ekte mannfolk. Siden løser alt seg til det beste, og Asbjørn ender opp som kunstner.

Det hviler en stor ro over denne boka. Forfatterens stemme er avbalansert og språklig sett svært sikker. Alt i alt får leseren inntrykk av ei tid og et samfunn med saktere tempo og større uskyld. Vasskringle framfor ferdigpizza, radio heller enn pc. Ikke bedre eller riktigere på noe vis, bare annerledes. Nesten litt fremmedartet eksotisk, i all sin enkelhet, for den som tilhører en seinere generasjon. Slik levde de da.