GUSTAVO DUDAMEL: Den nye sjefen for Los Angeles Philharmonic er det største stjerneskuddet fra Venezuela-skolen El Sistema. Men er de de vrikkende, rytmiske danserne av noen latinamerikanere visse kritikere skal ha det til? Foto: Leo Ramirez / AFP / NTB Scanpix
GUSTAVO DUDAMEL: Den nye sjefen for Los Angeles Philharmonic er det største stjerneskuddet fra Venezuela-skolen El Sistema. Men er de de vrikkende, rytmiske danserne av noen latinamerikanere visse kritikere skal ha det til? Foto: Leo Ramirez / AFP / NTB ScanpixVis mer

Eksotisme på podiet

Latinamerikanerne er på vei inn i den vestlige verdens konsertsaler. Med rumba, rytme og danse-dirigering?

(Dagbladet:) Dirigentpodiene er ved å latinamerikaniseres her til lands, i en slags grenseløs avtapning av fenomenet El Sístema i Venezuela.

Kringkastingsorkestret ansatte for ikke så mange ukene siden peruaneren Miguel Harth-Bedoya som sin nye sjefdirigent - rett fra Forth Worth Symphony Orchestra. I Stavanger mønstrer en annen latinamerikaner på denne sesongen, i flunkende nytt konserthus. Den blottende unge Christian Vasquez, med en førsteklasses utdannelse fra opplæringsprogrammet El Sístema i Venezuela, og med fartstid fra det tilhørende orkestret Simón Bolivar Symphony Orchestra.

Men det er ikke bare i Norge at El Sístema slår an. Deres gjeveste profil, Gustavo Dudamel, er nå sjef for Los Angeles Philharmonic og har allerede en lysende karriere bak seg på den vestlige verdens dirigentpodier. En karriere som er i full gang med å bli tungt kapitalisert av alle kommersielle apparater i den klassiske musikkverden. Men hans triumfferd gjennom Europas og USAs konsertsaler begynte faktisk i Göteborg i 2007, der han var sjef fram til 2012.

Felles for omtalene av de latinske kometene er beskrivelser av det vitale i deres dirigentstil, den rytmiske snerten i tilslaget, og hvordan de framstår som dansende på podiet. Kort sagt roses de for en ny og ildfull giv. Rosen kan selvfølgelig skyldes at «ny og ildfull» giv er sårt tiltrengt i en mosegrodd og gjennomkommersialisert bransje. Men smak på ordvalgene: rytmisk, vitalt, dansende. Er de valgt fordi El Sístema-dirigentene har et faktisk islett av latinamerikansk kultur i dirigentstilen sin? Eller gjør kritikerne dem til den klassiske musikkens texmex, fordi de ikke klarer å fortrenge fantasien om en rumba-musikant med et forførerisk lynne når de hører ordet «latinamerikaner»?

Edward Saïd ante nok knapt hvor stort gjennomslag hans begrep om orientalisme skulle få, kanskje særlig innen litteratur- og operastudier. Begrepet skisserer hvordan det orientalske, forstått som noe eksotisk, mystisk, sensuelt og farlig, egentlig bare er noe vi konstruerer. Et vrengebilde av det rasjonelle og kontrollerte Vesten.

Orientalismen framstår som fascinasjonsobjekt for vestlige fantasier og forestillinger om det orientalske og eksotiske. Analyser av majestetiske og potente elefanter i operaer som Verdis «Aida» anses typisk orientalistisk, for ikke å snakke om det lidenskapelige og sjalu spillet rundt Otello, en «tiltrekkende og lunefull neger» på tronen, og så videre, og så videre.

Saïds etterfølgere slo nådeløst ned på den slags, i en ideologikritisk iver etter å identifisere tvilsomme trekk i vestlige kulturuttrykk.

Saïd selv var atskillig mindre kategorisk, og sto nok de vestlige kunstuttrykkene nærmere enn mange av sine elever, i sitt virke som palestinsk-amerikansk intellektuell på Manhattan, med fast base på Columbia University. Faktisk sto han ikke minst den klassiske musikken nær, med store ambisjoner som musikkritiker, og også som grunnlegger av det Vest-Østlige Diwan-orkestret (sammen med Daniel Barenboim), et prosjekt-symfoniorkester bestående av arabere og israelere som regelmessig kom sammen for å musisere på tvers av politiske og etniske skillelinjer.

LUNEFULL VILLSKAP: Knuget av sitt mørke sinn drives Otello hvileløst mot operaens tragiske endelikt: sjalusidrapet på Desdmona. Her fra Wiener Staatsopers oppsetning i 2006, med Johan Botha i rollen som Othello. Er det skokrem han har klint i ansiktet? 
Foto: Herbert Neubauer / Reuters / NTB Scanpix.
LUNEFULL VILLSKAP: Knuget av sitt mørke sinn drives Otello hvileløst mot operaens tragiske endelikt: sjalusidrapet på Desdmona. Her fra Wiener Staatsopers oppsetning i 2006, med Johan Botha i rollen som Othello. Er det skokrem han har klint i ansiktet? Foto: Herbert Neubauer / Reuters / NTB Scanpix. Vis mer

La oss se på dirigentene selv. Hvor eksotiske er de egentlig? Vasquez har jeg ennå ikke hatt anledning til å høre, live. Harth-Bedoya på sin side imponerte stort i Richard Strauss' «Rosenkavalersuite» første gang han var i Oslo (på en konsert med Renée Fleming) og fulgte fint opp, særlig da han spilte Edward Elgar sist november. Men særlig eksotisk var det nå ikke, heldigvis. For hva ville det låte som, dersom han hadde prøvd å gjøre Elgar ildfullt?

Dudamel er nok igjen den mest interessante. Lytter man seg gjennom CD-ene han har gitt ut, låter det riktignok ujevnt. Og da ikke på noen spesielt eksotisk måte. Vi følger et ungt og utvilsomt stort talent, learning the trade, om enn med et sjeldent stort publikum sittende bi.

Hans siste innspilling på Deutsche Grammophon med Los Angeles-orkestret, av Mahlers 9. symfoni, er noe av det beste han har gjort. Den er veldig god, men på ingen måte eksepsjonell, målt mot forgjengerne i faget: Karajan, Abbado, Bernstein, Rattle.

Det foreligger en del innspillinger med Dudamel etter hvert, en relativt triviell Beethoven (Eroica, samt Prometheus- og Egmont-ouverturen) med Simón Bolivar-orkestret, og en trippel-CD med Göteborg-orkestret - alt på Deutsche Grammophon. Resultatet her er variabelt: ubehjelpelig når han gjør Carl Nielsen, best i Sibelius- og Bruckner-stykkene.

Og i et langt og fint intervju med en sympatisk Dudamel fikk vi et veldig annet bilde enn av en fyrig latiner. Vi møtte en ung dirigent som fortalte om sin vei inn i den europeiske kunstmusikken, møysommelig, iherdig, i ferd med å gjøre det samme som store dirigenter før ham: absorbere og fordøye den store kunstmusikalske tradisjonen bit for bit, eller snarere: sats for sats.

Så fikk vi se to konserter, en live-bit med Richard Strauss' «Don Juan» og «Till Eulenspiegel» og en sjeldent velopplagt Dudamel. Og så et innklipp, fra et par år tilbake, der Dudamel dirigerte Berlinerne i Strauss' «Also sprach Zarathustra».

Han var tydelig usikker. Dirigenthender skal være faste og kjærtegnende. Dudamels rett og slett skalv. Og det låt langt fra så godt som på livesendingen.

Det er ikke mye mystikk i slikt. Så kanskje denne «eksotismen på podiet» rett og slett bare er ildfulle fantasier fra publikum? De fantasiene er nok like lite kjærkomne for latinamerikanske dirigent-talenter på podiet, som for den vestlige kunstmusikken de forsøker å formidle til oss.