Eksperimentell asylpolitikk

Eidsvolls plass, rett overfor Stortingssalen, reiste afghanske asylsøkere i juni i fjor et telt og en talerstol i friluft hvor de påkalte nordmenns forståelse. Etter fem dager ble teltet fjernet, og politiet rygget langsomt over plassen for å fjerne de siste restene av fortøyninger i lyktestolpene. Dette innebar den foreløpige avslutningen på den mest omfattende konfrontasjonen mellom en gruppe asylsøkere og norske myndigheter. Ett år senere må man kunne spørre: Hvem hadde rett?

Mange av aksjonistene ble transportert til utlendingsinternatet på Trandum, ved enden av en av Gardermoens rullebaner, for tvangsutsendelse 30. juni. Ca. halvparten var fra den afghanske provinsen Ghazni sentralt i Afghanistan. På utsendelsestidspunktet ble halvparten av denne provinsen ansett utrygg av FNs høykommissær for flyktninger. I et innlegg i Dagbladet dagen før utsendelsene, advarte Afghanistan-ansvarlig i NOAS Andreas Furuseth og undertegnede mot den ustabile og uforutsigbare situasjonen også i de angivelig «trygge» områdene i Ghazni folk nå skulle sendes til.

FNs oppdateringer utgis normalt bare et par ganger i året, og det kom ikke som noen overraskelse at FN i neste oppdatering, to måneder etter tvangsreturene, utvidet sin advarsel til å gjelde hele Ghazni. 3. september stanset Utlendingsnemnda alle returer hit på grunn av den ustabile situasjonen. Med andre ord: Mange av afghanerne som ble fjernet med makt fra Eidsvolls plass og flydd til Kabul, ville bare to måneder senere etter all sannsynlighet fått opphold.

Utsendelsene var preget av den ekstreme kortsiktigheten som i økende grad preger norsk asylpolitikk. Selv visste de tvangsreturnerte godt at området var ustabilt, og flere av dem har igjen flyktet fra Afghanistan uten noen gang å sette sin fot i Ghazni. Det som var en løsning for Norge, var ingen løsning for dem.

Man så den samme tilnærmingen i tvangsreturene av somaliske asylsøkere siste halvår 2006. Etter harde kamper hadde den internasjonale flyplassen i Mogadishu blitt gjenåpnet sommeren 2006. Det tok ikke mer enn én uke før norske myndigheter begynte å tvangsreturnere personer, mot direkte protester fra FN. Snart kom rapportene om at etiopiske styrker hadde tatt seg inn på somalisk jord, og en massiv flyktningstrøm gikk ut av Mogadishu samtidig med de norske tvangsreturene inn i byen. Utlendingsnemnda stanset returene først i november, før det nye krigsutbruddet i desember. Siden den gang har ca. 60 prosent av Mogadishus befolkning flyktet.

Det dreier seg i begge tilfeller om oppsiktsvekkende utsendelser til noen av de verste konfliktområdene på jord, og i situasjoner hvor utlendingsmyndighetene ikke kan annet enn vite at de bedriver et sjansespill. Dette innebærer en grunnleggende mangel på respekt for de menneskene som har flyktet for sitt liv med et håp om varig trygghet, og som tvangsreturneres til en situasjon som er så uforutsigbar at de risikerer knapt å sette føttene på hjemstedet før de igjen tvinges på flukt. Likevel får dette sjansespillet ingen konsekvenser for de besluttende organene. At de på noe vis skulle holdes ansvarlige, er et ikke-tema.

Det er Utlendingsnemnda som sitter med makten på tidspunktet hvor utsendelsene gjennomføres, og som må forholde seg til den skiftende situasjonen i hjemlandet. Nemndas praksis har i stor grad vært at tvangsreturer er akseptable selv om situasjonen åpenbart er ustabil og med stor sannsynlighet vil kunne forverres i løpet av kort tid – måneder, uker, i verste fall dager.

Nemndas tilnærming er blant annet reflektert i direktør Terje Sjeggestads kronikk i Dagbladet sist sommer (19/7 2007) med tittelen «Å spå om framtida» hvor han blant annet fremholdt at «å forutse enhver mulig framtidig utvikling i alle land det kommer asylsøkere fra, er det ingen som hevder å kunne». Det er det heller ingen som har forventet. Man må imidlertid kunne anta at Utlendingsnemnda leste de samme rapportene om etiopiske styrkers fremmarsj dag for dag som andre gjorde og var like godt kjent med masseflukten ut av Mogadishu. Det er knapt å «forutse enhver mulig framtidig utvikling" å anta at en invasjonsstyrke normalt vil medføre krigshandlinger, eller at dette spesielt vil kunne gå ut over hovedstadens befolkning, som av den grunn flykter hals over hode.

Sjeggestads kronikk ble publisert bare noen måneder etter de hodeløse tvangsreturene inn i Sør-Somalias ulmende krigssone. Likevel påsto Sjeggestad at «Vi lærer av fortida» − dette i en kronikk som skulle forsvare returer inn i et annet ustabilt område, denne gangen Afghanistan. Hva eksakt hadde nemnda lært? I denne sammenhengen blir Sjeggestads formulering om spådomskunstens vanskelige kår ikke mer enn tom, apologetisk retorikk − noe av et skuldertrekk i møte med den kjensgjerning at nemnda er ansvarlig for noen av de mest overraskende og uforsvarlige returene Norge har gjennomført.

Flere av afghanerne som ble sendt ut sist sommer, befinner seg per i dag i Pakistan, Iran og Tyrkia. Etter månedsvis på flukt har en av dem også kommet tilbake til Norge og søkt asyl på nytt. Hva som har skjedd med somalierne, vites ikke, men rent statistisk vil flertallet av dem igjen ha blitt tvunget på flukt. For dem må man kunne anta at Norge er lite mer enn en absurd opplevelse i en brutal og irrasjonell verden.