Eksplosiv Louisiana-blues

«Den fineste serie med detektivromaner som noen gang er skrevet av en amerikaner,» mente i sin tid New York Times Book Review om Ross Macdonalds Lew Archer-bøker. En påstand jeg alltid har applaudert. Inntil nå.

James Lee Burke viser med sin åttende roman om cajundetektiven Dave Robicheaux at han er en verdig utfordrer til den æresbevisningen. Burkes romaner eksploderer, ikke ved anslag, men ved utgang. Sårene de etterlater seg lar seg aldri hele, og han er kanskje den amerikanske krimforfatter i dag som forvalter arven etter Macdonald med størst tyngde.

I drøyt tjue bøker lot Macdonald Lew Archer avdekke fortidas dystre familiehemmeligheter; ugjerninger begått av tidligere generasjoner. Disse hemmelighetene, eller mysteriene, nekter å dø og hjemsøker etterfølgende generasjoner. Enhver forbrytelse har sitt opphav og sin egentlige mening i en tidligere hendelse. Macdonald var besatt av å finne roten til menneskets ondskap, og bøkene hans er mer fatalistiske opprullinger av historier og personer hvis liv griper inn i hverandre enn rene handlingsromaner.

Rasedrap

I «Cadillac Jukeboks» blir Dave Robicheaux kontaktet av Aaron Crown, tidligere Ku Klux Klan-medlem som er blitt dømt for drapet på en ledende svart borgerrettsforkjemper 28 år etter at det fant sted. Crown hevder at han er uskyldig, og ikke før har Dave motvillig gått med på å se saken etter i sømmene, så blir han oppringt av Buford Rose, guvernørkandidat med slaveeierblod i årene og falskt liberalerflagg i toppmasten. Rose vil at Dave skal droppe saken og lokker med en innbringende jobb i den framtidige administrasjonen sin.

Samtidig blir en filmskaper med justismord i søkeren drept, og den italienske mafian viser sin interesse. Roses kone, Katryn, vrikker seg også inn i bildet og bruker alle triks i boka for å få Dave til sengs, akkurat som i gamle dager. En forutsetning er at Dave dropper etterforskningen pronto.

James Lee Burke skriver med en intens og nesten desperat kjærlighet om det moderne Louisiana. Han skriver blues for en metastatisk, men samtidig forførende stat. Han er en folklorist som nedfeller moderne legender om kampen mellom godt og vondt i poetisk prosa og formidler historien om et folk hvis fortid og nåtid i tragisk sameksistens utgjør en folkesjelelig kulturplattform.

Sjelden

Dave Robicheaux er en sjelden fugl i krimfaunaen. Han er en sammensatt personlighet, en mann som søker sannheten og alltid er villig til å betale hva det koster, uansett om konsekvensene blir mindre hyggelige også for ham selv. Robicheaux går konstant harde runder med seg selv og sine demoner, det være seg den tørrlagte alkoholikerens kamp mot alkohol, marerittene fra Vietnamkrigen eller den ekstremt voldelige selvoppholdelsesdriften som gjør at Dave tviler på sitt eget menneskeverd, til tross for at han er en grunnleggende ærlig mann. Det er Daves sammensatte og fascinerende personlighet som suger leseren inn i romanene til Burke, koblet med forfatterens enestående evne til å mane fram Louisiana i skrift, enten det er de tåketunge våtmarkene, smugene i New Orleans, musikken som strømmer ut fra røykstinne jukejoints, smaken av en po'boy-sandwich eller iskalde østers servert på en planke med tabascosaus til. Burke kan også skrive blomstrende samleiescener uten at leseren rødmer av metaforbruken, men faktisk blir en smule kåt.

Låner

Mysteriene er underhodnede hos Burke. Som Ross Macdonald bygger han bøkene sine over samme lest. Burke låner også hendelser fra virkeligheten og «Cadillac Jukeboks» har mange fellestrekk med Medgar Evers-saken, som Rob Reiner nylig har lagd filmen «The Ghosts of Mississippi» om. Burke lar gang på gang Dave Robicheaux stirre vonde familiehemmeligheter og stygge udåder fra fortida i hvitøyet. Det gjør han bedre enn noen annen nålevende krimforfatter, og for min del kan han fortsette serien til Dave sitter og rugger i gyngestolen sin på gamlehjemmet med en iskald Dr. Pepper i hånda og Jole Blon med Harry Choates pumpende i bakgrunnen.