MYE BRA: Ingeborg Arvola bidrar med mange skarpe observasjoner i sin nye roman, men til sjuende og sist blir det for mye av det gode.
MYE BRA: Ingeborg Arvola bidrar med mange skarpe observasjoner i sin nye roman, men til sjuende og sist blir det for mye av det gode.Vis mer

Eksplosivt fortellertalent om anoreksi, geiter og spillegalskap

Men Arvola snakker i stykker sin egen roman.

ANMELDELSE: Kine og Konrad sitter i bil på vei til en liten avsidesliggende bygd i Troms. Sammen med sin sønn, lille flytter de fra et velordnet liv i Oslo og hjem til Kines foreldre. Stemningen er svært amper. Konrad lider av spillegalskap og har spilt bort alt de eier på nettspill, samt begått underslag på jobben. Kine er rasende, Konrad ydmyk, mens deres lille sønn Iver i baksetet er ridd av angst.   

Det er sjelden å lese en roman med en så energisk og appetittvekkende åpning som hos Arvola. I løpet av første kapitel portretteres det engang vellykkede økonomparet med kjappe riss; øko-idealister med et godt ekteskap og god økonomi, el-bil og Helios-mat.

Og nå altså - det store fallet da paret stues inn i Kines stusslige barndomshjem i utkant-Norge. Der er faren taus som bønder flest, og moren har til Kines frustrasjon null økologisk bevissthet. Likevel er moren muligens en langt mindre samfunnsøkologisk belastning enn sin hyperbevisste datter, fordi hun fremdeles sparer slik de måtte i det fattigslige etterkrigs-Norge.  

Den lille bygda rommer konflikter som speiler sentrale samtidstemaer, vist ved enkle men skarpe motsetninger: Det gamle ekteparet på nabogården må selge geitene sine. De klarer ikke å følge de strenge hygienekravene, med sine enkle lille gård der geitene gresser ute på gamlemåten. Kines ungdomskjærlighet har blitt plastisk kirurg, og har vendt tilbake til bygda for å åpne skjønnhetssalong. Han forskjønner styrtrike kvinner, mens kroppsfettet hoper seg opp i kjelleren. Naturstien han bygger, raserer naturen og skremmer elgene.    

Eksplosivt fortellertalent om anoreksi, geiter og spillegalskap

Ulempen med Arvolas eksplosive fortellerenergi er at det etterhvert blir for mange temaer og for mange skjebner å følge - den ene mer patologisk enn den andre.

Vi gjenkjenner barne,- og ungdomsbokforfatteren Arvola i portrettet av den anorektiske ungjenta som skjærer i seg selv. Og i lille Iver som er martret av en dødsangst så voldsom at han blir hysterisk bare en flue dør. Arvolas manglende fortellermåtehold gjør at hver skjebne blir så ekstrem at fortellingen etter hvert mister sin kraft. Det er synd. Det er mye godt her.