Eksportert egenart

Röyksopp åpnet i går kveld sin europaturné på Pumpehuset i København (les anmeldelse på Dagbladet.no) etter en varm mottakelse for den nye plata «Junior» både hjemme og ute (terningkast 1 i Firdaposten som et artig unntak). En vektet summering av 15 registrerte anmeldelser (bl.a. Guardian, NME, Pitchfork og Spin) på nettstedet Metacritic.com gir et snitt på 77 av 100 mulige poeng – bedre enn forgjengeren «The Understanding», men litt svakere enn den «Eple»-drevne debuten «Melody A.M.».

Det er alltid lurt – hitlister og populære tv-konkurranser eller ei – å minne om at musikk i utgangspunktet ikke er en konkurranse. Å si presist hvorfor Röyksopps «Junior» eventuelt er bedre eller dårligere enn deres tidligere samarbeidspartner Erlend Øyes siste plate med The Whitest Boy Alive krever en omfattende analyse. Sammenlikner man terningkast, salgstall, hitlisteplasseringer og antall anmeldelser i toneangivende internasjonale medier, er det derimot lett å utrope klar Röyksopp-seier: Hos Metacritic scorer The Whitest Boy Alive bare 57 poeng (ni anmeldelser) og «Rules» raste raskt nedover VG-lista etter en middels start. Röyksopp gikk helt til topps i sin første uke.

Slenger du inn noen av Röyksopps profilerte vokalbidragsytere – svenskene Robyn og Karin Dreijer-Andersson (The Knife, Fever Ray) – så havner vi fort på en konklusjon fra gamle dager, nemlig at Sverige er og blir vår storebror hva musikkeksport angår. Den selvtitulerte plata til Robyn og Fever Ray-skiva er oppe i 86 (17 anmeldelser) og 82 poeng (21 anmeldelser).

Og tar man et ullent begrep som «generell oppstuss» i bruk, så har det vært relativt rolig rundt Röyksopp denne runden sammenliknet med blogg- og nettsfærens voldsomme Datarock-oppheng akkurat nå. NRK Lydverkets videopremiere på to nye låter fra den treningsdraktkledde bergensduoen ble viden linket til sist uke, og må ha satt nye treffrekorder på Marienlyst-serverne.

Det er likevel noen konklusjoner fra våre hjemlige anmeldere som klarer å sette ord på hva som er Röyksopps egentlige verdi som norsk musikkeksportartikkel. Her i Dagbladet bemerket Sigrid Hvidsten at «Röyksopp har alltid vært best fordi de gir faen», og at de slik har klart å løsrive seg fra sin egen tidsriktighet, de opererer uavhengig av musikkmotene for øvrig. I Dagens Næringsliv påpekte Vinduet-redaktør Audun Vinger at Röyksopps store prestasjon er «å få musikken sin kjent som pop og brukskunst over hele verden, tilsynelatende uten å gå på kompromiss med sin egen skapende visjon». Kombinerer man disse to poengene og plusser på for en internasjonalt etterspurt skandinavisk/norsk sjangeregenart innen den kjølige, stuevennlige storformatselektronikaen, er det lett å konkludere med at Röyksopp er norsk musikks torsk og olje akkurat nå.

Anmeldelse av turnéåpningen i København kan du lese på Dagbladet.no.