Ekstrem oppussing

Oppsiktsvekkende, i alle ordets betydninger.

CD: For en bemerkelsesverdig reise det har vært for et av Norges beste, men minst omtalte band, de siste ti åra. Fra uskyldsren, vidunderlig skranglepop på lavbudsjett («Flair For Darjeeling», 1999) via vakre Beach Boys-svermerier («Key West», 2002) og gjennomtenkte Steely Dan-øvelser («11-22», 2005) til den post-Blå/post-D’Sound mykpop/soul/fusion-legeringen som preger årets «New Grafitti».

Hvert enkelt steg har i seg selv vært både logisk og naturlig sett i forlengelse av forgjengeren, men spranget fra den første til den siste er enormt. En formidabel klassereise, vil noen kanskje si. Vi snakker ikke hamskifte her, men skifte av dyreart. En liten indiemus som vokste opp og ble til en yndig katt. Eller noe sånt.

Det mest bemerkelsesverdige med denne totale forvandlingen på ti år og fire plater er nok likevel at Ole Johannes Åleskjær og bror Jørn faktisk har klart å beholde en særpreget låtskriverpersonlighet oppi det hele. De er rett og slett blant landets fineste, med et sjeldent spenn i sin popforståelse og en finurlig evne til å gi hverdagsobservasjoner og selvutviklingstanker både litterært og filosofisk tilsnitt. Det skinner enten det er hjemmeinnspilt tweepop eller veloljet nysoul. Ser man «New Grafitti» i en større sammenheng, er den i likhet med Montées «Isle Of Now» et eksempel på hvordan hovedstadsmiljøet med mer eller mindre løs tilknytning til klubben Blå har skapt et fruktbart jordsmonn for idé- og prosjektbasert selvrealisering.

Det blir nok litt for kleint og glatt i svingene for gamle fans med singleklassikeren «Vespa 50» som referansepunkt, men det er samtidig en skikkelighet og en søkende trassighet her som sammen med sterk låtskriving gjør «New Grafitti» til en av årets mest interessante norske plater. Uansett sjanger og skranglefaktor.