PÅ LETING: Anfindsen har etter nitide undersøkelser funnet ut at han må forkaste kreasjonismen, treenighetslæren og den aller mest beske formen for islamkritikk. Er ikke dette bare, med respekt å melde, banale innsikter som svært mange finner ut av i ungdomstida? Illustrasjon: Flu Hartberg
PÅ LETING: Anfindsen har etter nitide undersøkelser funnet ut at han må forkaste kreasjonismen, treenighetslæren og den aller mest beske formen for islamkritikk. Er ikke dette bare, med respekt å melde, banale innsikter som svært mange finner ut av i ungdomstida? Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Ekstrem sannhetssøken

En av landets hardeste islamkritikere og innvandringsmotstandere, Ole Jørgen Anfindsen, har «vendt seg mot islam». Det er ikke hele historien.

Meninger

Det er ikke spøk å gi seg i kast med en debatt mot de mest ivrige representantene blant islamkritikere og innvandringskritikere. Feltet er minelagt, og kampen utkjempes på små flater. Din egen posisjon må avklares og standpunkter du ikke inntar må gjerne presiseres før du kan gå i gang med hovedpoenget. Det var vel derfor Snorre Valen (SV) sendte inn 30 000 tegn til Dagbladet i høst (en vanlig kronikk er på 6000 tegn) da han skulle foreta en kritisk gjennomgang av Human Right Service og Hege Storhaug.

I denne debatten er djevelen definitivt i detaljene.

En viktig representant for denne omfangsrike tradisjonen er Ole Jørgen Anfindsen. I høst har han fått mye oppmerksomhet for sin nye bok «Fundamentalistiske favntak», der han forteller om sin vei mot islam. En rimelig overraskende dreining fra en mann som har vært en av de absolutt hardeste islam- og innvandringskritikerne her på berget. Han har pøst ut tekst om temaet siden 90-tallet, fra februar 2005 på nettstedet honestthinking.org. Anfindsen har vært regnet som såpass sentral på denne delen av høyresida, at han ble innkalt som ekspertvitne under 22. juli-rettssaken for å bevise at Anders Behring Breivik ikke er gal. I 2010 ga han ut boka «Selvmordsparadimet» der han argumenterer for at fortsatt innvandring kan føre til at gjennomsnittsintelligensen i befolkningen synker.

Nå står han fram med sin oppsiktsvekkende historie i et intervju i Vårt Land, i NRKs «Verdibørsen» og i et essay som også havnet på forsida av Morgenbladet i går. Fascinerende lesning, her er kortversjonen:

Anfindsen er vokst opp i et frikirkelig miljø, og ble tidlig en bokstavtro evangelist. Som 36-åring i 1994 fulgte han et kurs i vitenskapsteori ved Universitetet i Oslo, og satte seg fore å «dokumentere at skepsis til evolusjonsteorien ikke var ubegrunnet». Han lyktes ikke, troen vaklet. Etter mer lesing og år med grubling, fikk han problemer med treeninghetslæren. Og som en følge av sine islamkritiske tekster fikk han sommeren 2005 kontakt med Basim Ghozlan, forstander ved Rabita-moskeen i Oslo. Personlige møter med ham og andre muslimer fikk ham til å revurdere sin islamkritiske holdning.

«Min erfaring er altså at religiøse eller ideologiske motforestillinger kan være mer eller mindre umulige å holde fast på når man ansikt til ansikt møter de menneskene skepsisen knytter seg til», skriver han i sin nye bok.

Det lyder så vakkert! Men la oss oppsummere: Anfindsen har etter nitide undersøkelser funnet ut at han må forkaste kreasjonismen, treenighetslæren og den aller mest beske formen for islamkritikk. Er ikke dette bare, med respekt å melde, banale innsikter som svært mange finner ut av i ungdomstida? Den eneste grunnen til at historien selges inn som en gladnyhet er Anfindsens utgangspunkt og hans ekstreme (og tidkrevende) form for sannhetssøken. Som ser ut til å ha forandret ham totalt. Eller har den det? Hva med resten av boka, og ikke bare det som trekkes fram i intervjuene og av ham selv i Morgenbladet?

Det skjer noe etter at vi passerer punktet hvor han er på nippet til å konvertere, men ikke gjør det. Etter at han plasserer seg selv som «muslimsk kristen», ikke til å forveksle med «kristen muslim», som han presiserer. Da nærmer vi oss de andre formene for fundamentalisme, som Anfindsen vil til livs i alle sine former.

Hans vending mot islam har brakt ham til en konklusjon som er nokså lite kontroversiell: det finnes moderat islam og fundamentalistisk islam. De som ikke ser dette kan kalles «islamofobe fundamentalister», blant annet noen han betrakter som sine venner. Det får ham til å strekke seg til å si: «Min vurdering er at enkelte av våre høyest profilerte islamkritikere har et forbedringspotensial på dette området».

Men så vender han oppmerksomheten mot «humanistisk fundamentalisme», og nå skjerpes tonen. Vi får et åpent brev til Jonas Gahr Støre, omfanget av skader den humanistiske fundamentalismen påfører samfunnet er så store at han bare må henvise til bloggen sin der han har dekket dette siden 2005. Den humanistiske fundamentalismen avviser kritikk av innvandringsskepsis, og stempler den som umoralsk. Den argumenterer ikke. Det er nok riktig i mange tilfeller, men det skyldes vel noen ganger at argumentene som skal besvares, er vanskelige å forholde seg til.

Anfindsen oppsummerer problemene med dagens innvandring, og skriver: «Det norske folk er aldri blitt spurt (i alle fall ikke på en tilstrekkelig grundig og ordentlig måte) om vi synes det er greit å bli redusert til en minoritet i vårt eget land i løpet av et par generasjoner.» Tall fra SSB som tydelig motbeviser dette, preller naturligvis av. Og hvordan er det med IQ-problemene han skrev bok om i 2010? «Hvis det er forbudt å diskutere rase og IQ, ja, da er det noe vi bør gjøre. Men nå er jeg ferdig, nå orker jeg ikke mer. Det var enda mer tabu enn jeg var klar over», sier han i Vårt Land-intervjuet fra 11. november.

Siden det er jul vil jeg framsette en forsiktig, men håpefull spådom: Den lange og tornefulle sannhetsreisen til Anfindsen er nok ikke helt over.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.