Ekstreme verk

Himmelstormende.

Renaud & Gautier Capuçon Glødende intenst Brahms-spill.

Natalia Strelchenko, klaver Stormvær på gang.

CD: Nå er innspillingen av Mahlers 8. symfoni her som kanskje kan hjelpe meg over mine egne barrierer overfor verket, tenker jeg, og pakker ut Pierre Boulez’ siste utgivelse på Deutsche Grammophon. Staatskapelle Berlin er orkestret, korene står i kø og sangsolistene er av første klasse.

Og Boulez selv er i storform i Mahler nå, idet hans store Mahler-syklus går over målstrekene nettopp med den monstrøse 8. symfonien.

Serien har vært ujevn. Men den forrige utgivelsen, Mahlers 2. symfoni, var en åpenbaring.

Så hva er det med den åttende symfonien som gjør det så vanskelig, i hvert fall for noen av oss, å ta den til oss? Eller kanskje viktigere, hva kan oppskriften være, på å komme seg rundt fordommene for en skarve lytter.

Selv begynner jeg alltid med slutten, helt på slutten, med avslutningspartiet «Alles Vergangliches, ist nur ein Gleichnis». Det er Mahler på sitt mest sublime, der det gigantiske verket sluses inn i et uttrykk av nesten overjordisk skjønnhet og klangmagi. Og hos Boulez klinger dette bedre enn jeg kan huske å ha hørt det med noen andre dirigenter. Neste skritt er til å hoppe tilbake til begynnelsen av verkets Del 2, viet seg til Goethes Faust II. Og plutselig skjer det jeg har håpet på, klangen som innleder vekker nesten magisk gjenkjennelse fra verkets sluttparti, og spenner en stor bue av mening som treffer. Underveis videre sneier jeg også innom noen av de velkjente møtene, der verket liksom slår om i altfor store bokstaver og mister den finstemte og fint følte klangpaletten. Men disse partiene sporer ikke av lenger, tvert imot fornemmer vi ambisjonen om å favne vidt, himmelvidt.

Jeg er i gang med å spole meg inn på symfoniens 1. del også, og har ennå ikke gitt opp. Det er i hvert fall ingen tvil om at koblingen mellom verket umåtelige dimensjoner og Boulez’ finstilte presisjon er et lykkelig valg.

Det er også koblingen av brødrene Capuçon, Renaud og Gautier og Gustav Mahlers Ungdomsorkester i Brahms’ Dobbelkonsert for fiolin og cello. Begge solistene driver fram en helt særegen intensitet uten noe gang å bli sentimentale, og Chungs grep om helheten er uten like. Sammen forløser de den neddempede intensiteten som er så særpreget for Brahms. Og de vet også å toppe den, når Brahms en sjelden gang overgår seg selv.

Og så får vi Klarinettkvintetten i tillegg, med Paul Meyer på klarinett. Den framføres like finstemt, slik at vi aner en kresen Brahms-tradisjon i bånn av utgivelsen, som er på Virgin Classics.

Fikk du ikke med deg pianisten Natalia Strelchenkos stormvær av en konsert i Oslo, tidligere den uka, byr muligheten seg også på CD. Ikke bare i hennes store Agathe Backer-Grøndahl prosjekt (som vi skal komme tilbake til), men også i en ny innspilling av Franz Liszts såkalte «Transcendentale etyder», innspilt på Arena etter henne store London-suksess tidligere i år.

Det er en utgivelse som yter hennes store og særpregede talent full rettferdighet. Musikken bruser opp og flommer nesten over. Men det finnes ikke et utsving som er så stort at ikke Strelchenko vet å hente det ned igjen, med en formfølelse som det ikke er så ofte å møte hos pianister som gir seg dette repertoaret i vold.

Så følg med, fortsettelse følger!