Renaud & Gautier Capuçon Glødende intenst Brahms-spill.

Natalia Strelchenko, klaver Stormvær på gang.

CD: Nå er innspillingen av Mahlers 8. symfoni her som kanskje kan hjelpe meg over mine egne barrierer overfor verket, tenker jeg, og pakker ut Pierre Boulez’ siste utgivelse på Deutsche Grammophon. Staatskapelle Berlin er orkestret, korene står i kø og sangsolistene er av første klasse.

Og Boulez selv er i storform i Mahler nå, idet hans store Mahler-syklus går over målstrekene nettopp med den monstrøse 8. symfonien.

Serien har vært ujevn. Men den forrige utgivelsen, Mahlers 2. symfoni, var en åpenbaring.

Så hva er det med den åttende symfonien som gjør det så vanskelig, i hvert fall for noen av oss, å ta den til oss? Eller kanskje viktigere, hva kan oppskriften være, på å komme seg rundt fordommene for en skarve lytter.

Selv begynner jeg alltid med slutten, helt på slutten, med avslutningspartiet «Alles Vergangliches, ist nur ein Gleichnis». Det er Mahler på sitt mest sublime, der det gigantiske verket sluses inn i et uttrykk av nesten overjordisk skjønnhet og klangmagi. Og hos Boulez klinger dette bedre enn jeg kan huske å ha hørt det med noen andre dirigenter. Neste skritt er til å hoppe tilbake til begynnelsen av verkets Del 2, viet seg til Goethes Faust II. Og plutselig skjer det jeg har håpet på, klangen som innleder vekker nesten magisk gjenkjennelse fra verkets sluttparti, og spenner en stor bue av mening som treffer. Underveis videre sneier jeg også innom noen av de velkjente møtene, der verket liksom slår om i altfor store bokstaver og mister den finstemte og fint følte klangpaletten. Men disse partiene sporer ikke av lenger, tvert imot fornemmer vi ambisjonen om å favne vidt, himmelvidt.