Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ekstremisme på norsk

Utkastelse av syke barn illustrerer utlendingsnemdas praksis i asylsaker.

I OLAF THOMMESSENS kronikk lørdag 5. februar kommer det tydelig frem at Utlendingsnemnda, som ble opprettet i 2001 for å styrke rettssikkerheten for asylsøkere, per i dag ikke engang har tillit hos de partiene som tok initiativet til opprettelsen. Problemets alvor demonstreres til fulle av behandlingen av noen ekstreme saker som gjelder barn. 6 år gamle Gresa Korcaj døde første nyttårsdag i Kosovo etter å ha blitt tvangsreturnert fra Norge seks måneder tidligere. Gresa var multihandikappet, hun hadde vannhode, epilepsi, cerebral parese og autistiske trekk, hun var lam i den ene siden og blind, og var uten språk. NOAS har ikke mulighet til å stadfeste om Gresas død kunne vært unngått dersom hun hadde blitt værende i Norge. Det er mulig dødsfallet skyldtes omstendigheter heller ikke norsk helsevesen ville ha vært i stand til å håndtere. Det vi vet, er at hun skal ha sovnet inn bare en måned etter at medisinene familien hadde fått med fra Norge var brukt opp. Vi vet at norsk helsevesen påpekte flere omstendigheter hvor fare for hennes liv kunne oppstå, og foreskrev et relativt omfattende behandlingsregime som vanskelig ville være tilgjengelig i Kosovo. Vi vet også at FNs Høykommissær for flyktninger i en rekke posisjonsdokumenter om asylsøkere fra Kosovo, senest av august 2004, hver gang har bedt om det samme: at personer som er alvorlig handikappete og som har behov for bistand som ikke er tilgjengelig i Kosovo, ikke må returneres dit. Det har med andre ord ikke vært den minste tvil om hva FN mener. Her har man ikke bare valgt å bryte denne anbefalingen   man har valgt å bryte den for et barn. Etter at Gresa ble sendt ut, rettet FN-administrasjonen i Kosovo også en direkte henvendelse til nemnda om at hun måtte få komme tilbake til Norge. Igjen avslo nemnda.

ET ANNET BARN, 8 år gamle Dardan Daka, ble i november på samme vis tvangsreturnert til Kosovo. FN-administrasjonen hadde spesifikt anmodet Norge om ikke å returnere Dardan fordi han i Kosovo ikke kunne få nødvendig oppfølging. I Kosovo ble han plassert i FNs varetekt. I løpet av kort tid ble han dårligere. Mens han før utreisen hadde et par epileptiske anfall om dagen, økte disse i både styrke og antall, og både hans bevegelsesevne og syn ble ytterligere svekket. Ikke bare hadde Utlendingsnemnda avvist anmodningen fra FN-administrasjonen - nemnda fant til og med at det var en enkel avgjørelse. Nemnda mente at det ikke forelå «vesentlige tvilsspørsmål». Dermed kunne en nemndleder avslå saken alene.

Ifølge Barnekonvensjonens artikkel 3 skal barnets beste være «et grunnleggende hensyn». Det er svært vanskelig å få øye på dette i nemndas behandling av disse sakene. I sin omtale av dette prinsippet skriver nemnda i sine retningslinjer: «Dette innebærer at man i utlendingssaker som omhandler barn må ta tilbørlig hensyn til barnets beste. [...] I denne sammenhengen vil det kunne ha betydning hvor gammelt barnet er». Barna i disse sakene var seks og åtte år gamle da vedtakene ble fattet. «Det bør være en forutsetning at opphold her er av avgjørende betydning for vitale sider ved den fremtidige livsutfoldelsen.» Det er vanskelig å se noen som helst sammenheng mellom hva nemnda skriver og hva de gjør.

UTLENDINGSNEMDA er i siste instans ment å representere det norske samfunnets holdninger og verdier. Vi tviler på at nemndas beslutninger vedrørende disse to barna virkelig representerer dette samfunnet på en rimelig måte. Dette var nemlig ikke saker hvor det var vanskelig å vite hvordan vi burde forholde oss. Det er naturligvis ikke slik at alle personer - eller barn - med helsemessige problemer skal ha krav på opphold i Norge. Men når det er snakk om barn med svært alvorlige medisinske problemer som i Norge kan få behandling og lindring, og som i hjemlandet vil ha et liv både med større helsemessig fare og større lidelser, kan vi ikke gå med på at det er vanskelig. Det må også være helt klart: i så ekstreme saker er det helt og holdent nemndas valg. Det handler om en skjønnsmessig avveining som er forvaltningens ansvar. Hensynet til barnet må veies opp mot innvandringspolitiske hensyn, med andre ord innvandringsbegrensning, men i nemndas behandling av disse sakene synes innvandringsbegrensning eneherskende. Med andre ord - nemnda lot det veie tyngre at Gresa og Dardan er utlendinger enn at de er barn.

I VEDTAKET til Gresa er dette spesielt klart. Norsk helsevesen hadde stadfestet både at det forelå en risiko for hennes liv og at hun ville oppleve ytterligere smerter og psykisk retardasjon uten rett behandling - en behandling også nemnda legger til grunn at hun ikke kunne regne med i Kosovo. Nemnda tilsidesetter alt dette med begrunnelsen: «Det er videre grunn til å trekke frem betydningen av innvandringspolitiske hensyn i en sak som dette, idet et positivt vedtak potensielt vil kunne få meget store virkninger.» Nemnda maner nærmest frem et skremselsbilde av masseinnvandring som etter all erfaring er konstruert. Uansett er det uakseptabelt å henvise et barn til et liv med større risiko og lidelser ut fra spekulasjoner om hvorvidt noen flere alvorlig syke barn kan komme til å søke asyl her. Nemnda konkluderer: «Det er i ovennevnte vurdering særskilt sett hen til at vedtaket omfatter et lite barn uten at dette er tillagt avgjørende betydning.»

Nemndas behandling av disse sakene kan dessverre ikke betraktes som enkelttilfeller - de er symptomatiske og representative for den tenkning som preger store deler av nemndas praksis. Før nemnda ble opprettet, var det Justisdepartementet som var klageorgan i asylsaker. I hele perioden 1988- 99 var justisdepartementets laveste innvilgelsesrate ni prosent, mens gjennomsnittet var 24 prosent. Så kan man sammenligne med nemnda: Hvis man ser på alle asylsaker i 2003, var nemndas innvilgelsesrate 2,5 prosent. Hvis man ser helt bort fra de grunnløse asylsøknadene, som det var mange av i den perioden, var innvilgelsesraten 7,8 prosent. Uansett var raten lavere enn Justisdepartementet noen gang hadde. I praksis betyr dette at nemnda avslår saker de verken måtte eller burde ha avslått.

DET MÅ NÅ straks undersøkes om Gresas død var et mer eller mindre forutsigbart resultat av avslaget og tvangsutsendelsen. Det vil i en slik sammenheng naturligvis være uakseptabelt om nemnda selv foretar granskningen. Etter NOAS\' syn bør det snarest opprettes en uavhengig kommisjon for å gjennomgå beslutninger vedrørende barn i asylsaker. Kommisjonens to første saker bør være Gresas og Dardans.