Ekstremjournalistikk

SE OG HØR: For noen uker siden leste jeg «Se og Hør-gründeren» Knut Haaviks selvbiografi. Den har en besnærende ærlig tittel: «En ramp i rampelyset», og kom ut på Se og Hørs Forlag i 2002. Boka skildrer Haaviks journalistiske liv fra lokalavisen i Sandefjord via Verdens Gang til suksessen med Se og Hør, åpenhjertig og til tider sjarmerende. Men gjennomgangstemaet i boka er hvordan kravet om kreativitet,originalitet og konkurranse drev ham til stadig å overskride grenser. Svært ofte beveget han seg i en klart etisk gråsone, noe han av og til innrømmer. I VG ble han den mest berømte og beryktede kriminalreporter i norsk presse.Jeg må innrømme at moralisten i meg og forargelsen ble sterkere enn lesegleden over en god skribent. Om en lignende karrierebeskrivelse hadde forekommet i andre sektorer av samfunnet, er jeg viss på at det ville blitt medieoppstandelse. Så vidt jeg erindrer ble det ikke det i forbindelse med Haaviks bok. Jeg tolker det dit hen at den avslørende beskrivelse Haavik selv gir, er gjenkjennelig for langt flere medier enn bare Se og Hør. Når en mangeårig medarbeider i Se og Hør nå hopper av og skriver avslørende journalistikk om det han selv har vært med på, skjønner jeg at mange journalister forsøker å distansere seg. Derfor anbefaler jeg at de som er interessert i mediemakten og de ekstreme varianter av dette, starter med å lese Knut Haaviks egne beretninger. Det setter ekstremjournalistikken i et større - men ikke nødvendigvis mer sympatisk perspektiv.