Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Ju-On: Origins»

Ekstremt brutal og direkte grotesk

Opprinnelseshistorien til «The Grudge» er kryptisk på godt og vondt.

Huset som bærer nag: «Ju-On: Origins» er tidvis forvirrende, ofte ekstremt brutal, men likevel besnærende, mener Dagbladets anmelder. Video: Netflix Vis mer

For det bredere publikum her til lands forbindes nok grøsserserien «The Grudge» mest med de amerikanske nyinnspillingene fra 2004 og utover, med blant andre Sarah Michelle Gellar.

«Ju-On: Origins»

4 1 6

Grøsserserie

3. juli
Beskrivelse:

Den «sanne» opprinnelseshistorien til japansk grøsserklassiker om et nidkjært hus har blitt serie.

Kanal:

Netflix

«Tidvis ekstremt brutal, iblant direkte grotesk.»
Se alle anmeldelser

Disse filmene – som selv har fått oppfølgere, nyinnspillinger og spinoffs – er i midlertid basert på et japansk opphav, «Ju-On», der første kinofilm kom i 2002. Det er denne grenen av «The Grudge»-treet som nå har blitt serieversjon med Netflix’ japanske seksdeler «Ju-On: Origins».

Forvirret? Om du ikke har nærgående kjennskap til filmene er det bare å venne seg til det. Heldigvis er serien severdig likevel.

Huset som bærer nag

«Ju-On: Origins» er en slags prequel, og lover å ta for seg de virkelige hendelsene som dannet opphavet til originalfilmen. Det er ingen grunn til å ta det for god sashimi, men det er jo et sånt grøsserpremiss som kan få det til å krible litt ekstra likevel. Historielinjene vi følger er tilsiktet oppstykket og underfortalt, og spenner seg over mange år, frem til midten av nittitallet. Alle er sentrert rundt et mystisk hus som synes å trigge en evigvarende syklus av onde vardøger, grufulle handlinger, og ditto overnaturlig justis.

I den grad serien har en hovedperson følger vi spøkelsesjeger og forfatter Yasuo, som dras mot paranormale historier fra virkeligheten og etter hvert huset, som synes å minne ham om opplevelser i barndommen han ikke helt kan huske at han har glemt. Han får bistand av en ung kvinne som selv har opplevd noe overnaturlig og nå prøver å lokalisere stedet der forloveden Tetsuya forsvant (gjett tre ganger hvilket hus det er!). Parallelt følger vi tragiske skjebner som bindes sammen av mishandling, misbruk, overgrep og vold, og – naturligvis – huset. En skolejente fra et ødelagt hjem utsettes for en hendelse av skolekamerater som preger resten av livet hennes. En kvinne er gravid, men ektemannen er ikke barnefaren. Barnevernet oppdager en liten gutt med blåmerker og suspekte skader.

Ringvirkninger

Spøkelseshistorier er en velegnet sjanger til å ta for seg psykologiske og undertrykte traumer, og det forbannede huset i «Ju-On» er en effektiv, samlende metafor for grusomheter som gir gjenklang og ringvirkninger både bakover og fremover i tid, og utover i nåtidige relasjoner.

Serien er pent pakket inn, med et tiltalende ensemble. Den kan være ganske ubehagelig å se på, både de forklarlige voldshendelsene og de uforklarlige etterspillene er tidvis ekstremt brutale, og iblant direkte groteske.

Det serien derimot ikke er, er spesielt skummel. Sammenlignet med for eksempel «The Haunting of Hill House» er den tilbakeholden på formspråket som virkelig får oss til å skvette eller gripe etter puten, og når den først omfavner det, er resultatet ofte smått komisk i all sin overdrivelse.

Likevel er serien, med sine seks halvtimes episoder, besnærende. «Ju-On» veksler mellom å være kryptisk på en god og dårlig måte – noen ganger er den bare forvirrende, men oftere har den et uhåndgripelig ubehag i sin vage sammenfletting av løsrevne historielinjer som på sitt beste kan minne om «Twin Peaks: The Return».

Pass forresten på å se serien på originalspråket. Netflix’ autoinnstilling er på den amerikanske dubbingen.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!